Fem dager igjen, og alt flyter fortsatt. Siv Jensen og Frp er på mange vis presset opp i et hjørne og igjen henvist til posisjonen som partiet som er helt annerledes alle andre. Og som 'ingen» egentlig vil samarbeide med. Og en partileder som Siv Jensen, med sine klare ambisjoner om regjeringsmakt og plass i det gode selskap, velger å mobilisere maksimalt for om mulig å komme skikkelig på offensiven igjen.

Det blir hardkjør på hjertesakene. På innvandring, skatter, eldreomsorg, sykehusvesen, bistand og veibygging. Nå gjelder det mer enn noen gang å bli skikkelig stor. Et Frp som er større enn trekløveret H/KrF/V vil bli et konstant uromoment i norsk politikk framover hvis det blir blått flertall.

Og Siv har grunn til å være skuffet, ja sint. Og selvsagt er det riktig at det i første rekke er Lars Sponheim som står i veien for Frp-innflytelse. Hun kan male ut det paradoksale at et parti som er fem ganger mindre enn Frp skal diktere Frps framtidige posisjon. Det hjelper bare ikke det minste.

Større muligheter har hun vel fortsatt hos Erna Solberg, og etter at den første skuffelsen har lagt seg, og alle har fått med seg isfronten som med ett reiste seg mellom de to blå partienes ledere, er det mer realisme og tendenser til forsoning i de siste uttalelsene. Hun ønsker ikke å bryte alle broer, og nærer nok fortsatt et håp om at Erna Solberg langt fra har valgt henne bort. Erna – på sin side bidrar da også til å holde et visst liv i tanken – i det minste – om et regjeringssamarbeid med Frp.

Men verken Ernas forsikringer, eller Sivs beherskede sinne kan skjule at man på mange måter har hatt en valgkamp som til fulle viser at avstanden mellom Fremskrittspartiet og så godt som hele det øvrige politiske miljø fortsatt er tilnærmet uoverstigelig. Og Siv har selvsagt rett når hun mener at det er enorm forskjell på en Frp/Høyre-regjering og en regjering H/KrF/V. Hun har like mye rett når hun postulerer at det ikke er særlig forskjell på en høyresentrumsregjering og den nåværende rødgrønne. Bare Fremskrittspartiet står for en helt ny og annerledes politikk, men er det den velgerne egentlig vil ha?

Mange vil mene ja. Det er dem som er skuffet over at Frp møter en kald skulder hos alle andre og som har sett til en regjering som vil føre en mye strengere innvandringspolitikk, mer frislipp i strandsonen, mindre skatt og langt flere veier. Uten Frp blir det nok endringer, men likevel innen for det mange kaller 'forsvarlige rammer»  og uten for farlige eksperimenter.

Det går i alle fall mot en forrykende avslutning på valgkampen. Det er tre skikkelig valgkampdager igjen. Fredag avsluttes kampen offisielt med den tradisjonelle partilederdebatten.

Her i Vest-Agder synes mandatsituasjonen ganske avklart. I alle fall det man kan lese av de nøytrale meningsmålingene. Det store spenningsmoment er og blir om Arbeiderpartiet kan makte å ta igjen Fremskrittsparti og sikre seg sistemandatet. Om det blir Frps Henning Skumsvoll eller Odd Omland fra Ap, kan godt komme til å bli avgjørende for hvilken blokk som får flertall i det nye storting. Og Venstres utjevningsmandat er heller ikke på noen måte sikkert. Så helt uten spenning er heller ikke vårt regionale valg selv om de fire første er helt klare, Ett mandat hver til Frp, Ap, KrF og Høyre.

Og slik gikk det sist for dem som ikke husker at Frp slo Arbeiderpartiet med 0,1 prosent og sendte Åse Michaelsen til Stortinget med historiens minste margin. Vår lokale stortingsrepresentant sto den gang på andreplass på Frp lista. Nå har hun rykket til topps og er garantert plass. Kristelig Folkeparti tok tredjemandatet og Høyre hadde klar margin for fjerdemandatet. Ordningen med utjevningsmandat førte til at Venstres Anne Margrethe Larsen ble valgt fra Vest-Agder.

Siden den gang har vi hatt et fylkestingsvalg som overraskende førte Kristelig Folkeparti helt til topps, men avstanden til de tre andre store partiene var heller liten.

Litt spennende kan det bli å se stemmegivningen i den enkelte kommunen også. Fremskrittspartiet var hårfint bedre enn Arbdeierpartiet. Begge rundt 25 prosent. Ti prosent bak fulgte Høyre og KrF.
I Lindesnes var Fremskrittspartiet klart størst med
Arbeiderpartiet og Høyre et stykke bak.
Marnardal er Senterpartibygda selv om Arbeiderpartiet er aller størst.
Audnedal var landets beste KrF-kommune ved forrige valg. Hele 35,7 prosent stemte KrF den gang. Enda større var oppslutningen i 2001 da hele 44,5 prosent av velgerne stemte på Jon Lilletun. Fremskrittspartiet var nest best sist med nesten 20 prosent av stemmene foran Ap og Høyre med rundt 15 prosent hver.
Også i Åseral ver KrF best sist med 26,5 prosent av stemmene, foran Frp med gode 23 og Ap med 18 og Sp med 16 prosent.