– Det beste med å være her er å leke, sier Malin Ingilæ Eigebrekk (4).
Denne høstdagen er hun hjemme fra barnehagen, og blant høstløvet utenfor gården finner hun skatter overalt. Spesielt rundt det gamle kastanjetreet midt i hagen. Hun ber pappaen sin, Jan Kåre Eigebrekk, om å lukke øynene og telle. Han gjør som han blir bedt om, og fireåringen løper og gjemmer seg bak treet i hagen.
– Noen misunner oss for at vi tør, mens andre tenker vi er gale, sier Eigebrekk og ler høyt.
Han og samboeren Eila Ingilæ overtok småbruket på Landøy i august. Siden da har de benyttet godværsdager til å frakte familiens eiendeler over Nordfjorden.
– Vi har brukt en selvbygd flåte med påhengsmotor. Det har gått bra, men østavinden er utfordrende, så vi venter fremdeles med det siste lasset, forteller Eigebrekk.
For noen måneder siden bestemte paret seg for å forlate sitt egenbygde smarthus med 115 kvadratmeters garasje på Eigebrekk. De investerte i båt med kahytt og lot det stå til. Nå skal altså småbarnsfamilien tilbringe alle fire årstider på øya øst for Mandal.
En del av historien
Tradisjoner og historie er viktig for dem, og flyttelasset bærer preg av kjærligheten til gamle ting. På overfartsflåten fant de blant annet plass til pianoet fra Eigebrekks bestemor.
– Vi hadde tenkt å gi det videre, men så løp tida fra oss, og vi hadde ikke hjerte til å kvitte oss med det, sier Ingilæ og begge bryter ut i latter.
Gårdseiendommen ble kjøpt for 5,6 millioner og inneholder et hovedhus fra 1860, en låve og et ombygd sauefjøs.
I historiske tidsskifter kan man lese at hovedbygningen er stokkebygd og besto av seks rom med kjøkken og kjeller. Fjøset ble oppført i 1910, og like før krigen var besetningen ei ku, kalv, høns, to sauer og fire sølvrever.
Ingilæ er godt fornøyd med dagens innhold på gården. Deler av flyttelasset venter på sin plass, men et badekar har hun ennå til gode å se i sitt nye hjem.
– Jeg tipper det kommer opp et verksted her før jeg får det badekaret, sier hun med glimt i øyet.
Det som for mange kan virke som en modig avgjørelse, tok paret mer eller mindre på sparket.
– Egentlig snakket vi aldri særlig om det. Jeg oppdaget at huset var til salgs og nevnte det for Jan Kåre, uten tanker om å kjøpe det. Vi hadde ikke pratet om å flytte overhodet. Et par uker senere spurte han om vi skulle dra og se på det. Da vi kom hit, bestemte vi oss for å legge inn et bud. Nå føles det som om vi har bodd her bestandig, sier Ingilæ.
Flagget til topps
Selv på en passe sur høstdag, fremstår Landøy som en perle. Med 17 gårdsbruk, skolestue og forsamlingshus, var stedet i mange generasjoner et levende lokalsamfunn.
– På Landøy, Udøy, Hille, Skogsøy og Skjernøy bodde det enormt med folk før i tiden. Med broforbindelse er bosettingen blitt opprettholdt på Skogsøy og Skjernøy, men fra Landøy flyttet de fleste da skolen ble lagt ned i 1964, sier lokalhistoriker Knut Lindseth fra Mandal.
Ifølge bygdeboka for Halse og Harkmark, som kom ut i fjor og tok for seg bosetning og befolkning på øyene, flyttet mange da ferja forsvant i 1977. Man antar at de siste fastboende bodde på øya fram til rundt 1990.
– Jeg flagget den dagen det ble kjent at Jan Kåre og Eila hadde kjøpt småbruket. Det var i sin tid min bestefars barndomshjem. Han ble faktisk født i det huset, sier Ivar Gjertsen.
Hans familie har i generasjoner hatt tilknytning til øya. Selv har han tilbrakt mye tid der, både som barn og voksen. Nå er han én av 27 som har hytte på øyperlen.
Tilbake i 1920-årene var det rundt 70 fastboende på Landøy. De livnærte seg av fiske og enkel gårdsdrift med dyr til egen husholdning, forteller Gjertsen, som har hørt mange historier fra besteforeldregenerasjonen.
– De fleste hadde bare ei ku til husbruk. De som var så heldige å ha to, kunne kanskje få sendt et spann med overskuddsmelk til Mandal i uka, men ellers ble det meste solgt innbyrdes på øya. Slik hjalp de hverandre, forteller han.
Paret berømmer både Gjertsen og resten av hyttefolket for en hjertelig mottakelse.
– Et av Malins første minner herfra, er da det kom en dame og barn med nybakte boller inn på tunet her for å ønske oss velkommen. Barna spurte om Malin ville bli med til lekeplassen. Hun var klar med en gang, og duften av baksten må ha spredt seg over hele øya, for det tok ikke lang tid før det var mange unger her, sier Ingilæ.
Familiekabalen
Noen måneder inn i den nye og spennende tilværelsen, kjenner familien på at den daglige kabalen krever en smule planlegging.
Logistikken skal gå opp for Eigebrekk, Ingilæ og Malin, samt Ingilæ sine barn på 14, 16 og 18 år, som skal tilbringe deler av tilværelsen på øya. Alle skal fraktes til og fra fastlandet med ujevne mellomrom. Båtturen over fjorden inn til Skogsøy tar 12 minutter i sakte fart.
– De eldste ungene kjører selv, og jeg tok båtførerprøven i høst som en investering, forteller mor, som er oppvokst på Bugøynes i Finnmark.
Gården ligger på sørsiden, og hver morgen må familien gå en halv kilometer fra huset og ned til brygga.
– Det er terapi i den spaserturen, mener Ingilæ.
Tamme rådyr dukker ofte opp langs veien. Ellers byr naturen på mange opplevelser både i ruskevær og på blikkstille dager over fjorden.
– Noe av det mest spesielle er sildestimene som kommer forbi innimellom når vi nærmer oss Skogsøy, sier Eigebrekk.
– Så hva er det som får en ung familie til å hoppe av karusellen som de fleste befinner seg i og velge hytteliv på permanent basis?
– Det handler vel kanskje om at det er gøy å velge annerledes, og at vi begge har en smule eventyrlyst, og så liker vi å kunne koble av innimellom, sier Eigebrekk.
Bruke naturen
Begge er opptatt av å høste av naturen og tenker at overgangen kanskje går enklere for dem enn for mange andre.
– Å bo på land betyr at man kan få tak i alt hele tiden. Her må vi være flinkere til å bruke det vi har og planlegge tiden vår bedre. Det blir også mindre matsvinn når en bor på en øy, sier Ingilæ, som er kokk av yrke, og opptatt av at barna også skal lære seg å sanke av naturens spiskammer.
– På mange måter er kanskje dette stedet det nærmeste jeg kommer slik jeg vokste opp hjemme i Finnmark, forklarer Ingilæ.
Hun ser fram til å dyrke grønnsaker og bær på tomta som rommer seks mål. Eigebrekk trives med jakt og fiske, men innrømmer at flytteprosessen nok har gått på bekostning av årets hummerfiske.
– Seks trekk er alt jeg har fått tid til. Det har bare blitt 14–15 stykker så langt, men jeg kommer sterkere tilbake, sier han optimistisk.
Erfaren Hille-familie
I kommunens skjærgård har familien Seyffarth vært de eneste gjenværende med status som fastboende de siste årene. På Hille, rundt seks kilometer vest for Mandal, bor Torstein Seyffarth og kona, sønnen og broren.
– Familien min har røtter på Hille flere hundre år tilbake. Med unntak av fem år, da jeg blant annet var i militæret, har jeg bodd her hele livet, sier Torstein Seyffarth.
Han forteller at det på 50- og 60-tallet var lys i omtrent hvert hus på Hille, men to harde isvintre mot slutten av 60-tallet gjorde at flere ble engstelige og flyttet.
Selv om familien i dag er eneste fastboende, bruker turister og hyttefolk øya hele året.
– Tidligere var det bare folk her om sommeren, men trenden nå er at folk bruker hyttene mer også høst og vinter, sier han.
– Hvordan er livet uten fastlandsforbindelse?
– Ikke noe problem. Fra innsiden av Hille er det kort over til fastlandet. Uansett om det er vinter eller sommer, er det bare et øyeblikk, så er man over. I Oslo kan man sitte timevis i kø, og selv har jeg ingen kø til jobb, argumenterer Seyffarth.
Må nyte de gode dagene
På øya har familien blant annet åtte-ti melkekyr, og Torstein må ofte til fastlandet for å levere melk.
– Den lille turen på sjøen gjør ikke jobben noe vanskeligere. Det er kun én gang siden 1980 at melka ikke er blitt levert på tida. Det skal være dårlig vær om vi ikke drar inn til fastlandet, slike dager har vi kun et par av hvert år, anslår Seyffarth.
Øyboeren synes det er flott at familien Ingilæ Eigebrekk prøver lykken på Landøy.
– Hva vil du si er viktigst for småbarnsfamilien å huske på?
– Sette pris på alle de fine dagene man får på øya. Det kan virke ensomt å bo alene på ei øy, men man får også utrolig mange fine dager, ikke bare om sommeren, men hele året. Det kommer også dager der man ikke liker å gå på jobb, så da må man huske å nyte de gode dagene. Det er også enklere å bo slik i dag. Man har bedre båter, internett og kort avstand til informasjon. Man kan for eksempel sitte hjemme og betale regninger, sier Seyffarth.
Tar 15 minutter å rydde
Både far og mor må til fastlandet daglig. Jan Kåre jobber ved teknisk byggavdeling i Lindesnes kommune, mens Eila er påtroppende daglig leder på Tregde Marina.
Etter hektiske arbeidsdager, er det ro og fred de begge lengter etter.
– Det å komme seg vekk fra mas og kjas er deilig, fastslår Eigebrekk.
– Det blir ikke ensomt da?
– Nei, her får vi mye kvalitetstid, bare oss i familien, samtidig som det dukker opp folk her jevnt og trutt, også i vintersesongen. På sommeren kan Malin leke med alle barna som er her på ferie. Jeg vil at hun skal glede seg til de ulike årstidene, sier Ingilæ.
Utenfor den tømmerbygde stua, går en mann med hund forbi. Det er en hyttenabo som jobber i Nordsjøen, og som er her innimellom.
– Noe av det beste med dette livet, i tillegg til utsikten, er å bo i et lite hus som det bare tar et kvarter å rydde, sier Ingilæ.
Stua i det stokkbygde gårdshuset er varm og koselig. I år er det faktisk 100 år siden det ble lagt strømkabel i sjøen ut til både Landøy og Udøy.
Å ha strøm og vann er luksus, er paret enige om.
Angrer ikke
Den første store høststormen er unnagjort, og da mistet gården strømmen i nesten tre dager. For sikkerhets skyld har paret derfor tatt med seg et aggregat, og Eigebrekk sier de er innstilt på å koble seg på det kommunale vannet om borehullet skulle gå tomt.
– Vi frykter ikke værforholdene. Det har ikke vært islagt på fjorden mer enn et par ganger i min levetid, så det skal nok gå bra, sier han muntert.
Det går mot mørketid og første jul som eneste fastboende på Landøy, men familien har ingen planer om en storstilt feiring.
– Vi har tatt med én nisse, som står der borte, men det blir nok et familieselskap eller to, sier mor.
– Det kan jo hende vi henger opp ei julestjerne også, sier Eigebrekk og smiler.
Men først må de få det siste flyttelasset over. Om det blir vær til det da.
– Når morgenen er mørk og kald og dere er på vei over i båten. Hender det at dere tenker: Hva har vi gjort?
– Absolutt ikke. Jeg vil anbefale øy-livet på det sterkeste. Har noen den drømmen, må de slå til hvis de finner en plass. Mulighetene er sjeldne, svarer Ingilæ.
Eigebrekk skal inn til fastlandet en tur. Det har startet å regne i det han kaster loss fra brygga. Båttypen heter Bella, akkurat som navnet på ferja som fraktet passasjerer ut hit i 30 år.
I frisk bris bærer det over fjorden og inn til Skogsøy. Her ligger opptil flere farkoster fortøyd. En av dem er forbeholdt gjester som ønsker å hilse på og unne seg en liten smakebit av familiens øy-eventyr. Om de tør å stå til rors i all slags vær selv da, vel å merke.