– Det første vi møter når vi treffer nye mennesker, er våre egne holdninger. Derfor er det alltid verdt å se to ganger, sier Sigrid Thorsheim Flåt.
På bordet i den lune stua ligger bunker med tettskrevne A4-sider og et par tegninger fra noen av menneskene som lever innenfor murene. De siste ukene har hun jobbet på spreng med å gå gjennom tekstene deres. Latt seg berøre og utfordre.
– Det er mye kjærlighet. Veldig mye. Og selvransakelse, sier Thorsheim Flåt.
Den arbeidende pensjonisten fra Ekeberg i Oslo, som har tilbragt de siste 40 årene med storfamilien i Mandal, har selv erfart verdien av å sette ord på følelser, både som gestaltterapeut og forfatter av flere bøker. Lenge har hun gått med ideen om å samle tanker fra de innsatte mellom to permer, slik at de kunne la seg dele både med hverandre og omverdenen.
– Tross alt er det flere likheter enn forskjeller mellom oss mennesker. Jeg vil aldri bagatellisere noe av det de har gjort, men disse gutta har våget å formidle følelsene sine. Hvis ikke det er mot, så vet ikke jeg, sier Thorsheim Flåt og fortsetter:
– Ønsket mitt er at de skal oppleve at de ikke er alene om tankene sine og at de kan være stolte av det de formidler. At vi som er på utsiden også kan få del i deres verdidokumenter, for det er nettopp det disse tekstene er, sier hun.
Ingenting av innholdet er sladdet eller redigert bort. Thorsheim Flåt har imidlertid hjulpet med å bearbeide noen av tekstene til diktform.
Varmt møte
Ingen slipper inn i et høyrisikofengsel sånn helt uten videre. Etter å ha presentert ideen for ledelsen og fått ja til prosjektet tidlig i høst, gikk det likevel ikke lang tid før hun fikk treffe flere av de innsatte.
– Jeg var litt spent. Å komme som en gammel dame og be gutta skrive dikt, liksom. Jeg visste jo ikke om det ville være noe. Men vi snakket om hva som berørte oss som mennesker, blant annet når det gjaldt musikk. Mange har sterke forhold til sangtekster. Så bestemte vi oss for å lage boka sammen, sier Thorsheim Flåt.
Hun hang også opp en liten plakat for å nå de innsatte som hun ikke fikk treffe. Med deadline på én måned, startet tekstene å strømme inn. I utgangspunktet var planen å gi det lengre tid, men så begynte en av poetene å lure på om boka ble ferdig til jul.
– Da forstod jeg at det faktisk var viktig. Det er flere beskjeder gjennom diktene til noen som trenger å høre det, nemlig. Det er kjærlighetserklæringer der, sier Thorsheim Flåt og smiler.
Det tok ikke lang tid før alt var gjennomgått og sendt til trykkeriet. Den økonomiske risikoen med prosjektet er det hun selv som bærer, og alt overskuddet av salget går tilbake til fengselet.
– Når de er så modige og deler med oss, skal verdien selvsagt gå tilbake til dem, sier Thorsheim Flåt.
Alle har bagasje
En del av den røde tråden i hennes eget liv har bestandig handlet om mennesker med ulike og dyrekjøpte livserfaringer. Så snart den unge Sigrid fylte 18 år, jobbet hun for rusavhengige på gata i Oslo gjennom Blå Kors. Siden har det blitt mange sterke møter med folk og historier både utenfor og innenfor fengselsmurer opp gjennom årene.
– Vi har alle bagasje. Av og til kan livet gjøre noe med oss og farge retningen vi går, og det kan være tilfeldig hvem av oss som havner på innsiden eller utsiden. Noen ganger tar vi dårlige valg. Bak fæle handlinger er det ofte en fortvilelse. Jeg har vel alltid hatt et engasjement for å prøve å forstå den, sier hun og blar i bunken med tekster.
Ett av diktene handler om hvem som har rett til å dømme. Poeten tar et oppgjør med seg selv og sin egen historie.
– Det berører. Mange av de innsatte bærer på mye skyld og skam. På tross av dette, tør de å by på seg selv, på ekte, gjennom tekstene. De er kunstnere, ja livskunstnere disse folkene her, sier Thorsheim Flåt engasjert.
Drømmene
Til slutt fikk boka tittelen «...men drømmen er fri».
– Hvorfor?
– Ingen celledør kan holde drømmen ute. Den kan seile av sted og gå i alle retninger, sier Thorsheim Flåt.
Hun lar seg inspirere av alle som tar i mot «andresjanser» og roser fengselet for muligheten de gir menneskene bak murene til å ta tak i livet gjennom terapi, utdannelse og arbeid.
Når det gjelder egne drømmer, mener Thorsheim Flåt at hun har vært så heldig og fått oppfylt de fleste. Nå håper hun mest på vegne av andre som hun bryr seg om, og de er det mange av. Flokken rommer både barn, fosterbarn, barnebarn og flere til.
– Håpet er knyttet til drømmene, og håpet finnes i alle situasjoner. Jeg skulle ønske vi ble flinkere til å hjelpe hverandre med å speide etter det og møte hverandre uten fordømmelse At vi kunne tørre å være mer ærlige om det som er vanskelig i livet og slutte å spille roller for å virke vellykkede, sier Thorsheim Flåt.
I en liten by mener hun det er lett å ha tanker om hvem alle andre er.
– Så viser det seg gang på gang at den man kanskje trodde hadde alt, forteller om en helt annen hverdag i et øyeblikks møte ansikt til ansikt. At han eller hun kanskje er ensom og ikke har noen fortrolige. Kontrastene til glansbildene på sosiale medier og hva vi utad speiler kan være veldig store. Det er jo tankevekkende, sier Thorseim Flåt.
Betyr mye
Sissel Kvinen, programkoordinator i Agder fengsel, avdeling Mandal, forteller at det har vært en god giv blant de innsatte til prosjektet.
– Jeg tror det har gjort mye for selvfølelsen at det er noen som er interessert i hva de tenker. Jeg har ikke trengt å mase på bidragene, for å si det sånn, sier hun,
Mange av diktene lå allerede ferdig skrevet på rommene før prosjektet kom i gang.
– Jeg tror det er viktig at folk utenfra får et innblikk i disse fine diktene, sier Kvinen.
Klar før jul
Poesien fra Mandal fengsel rakk å bli fanget i bokform før jula satte inn. Den blir trykket lokalt og skal blant annet selges i enkelte butikker over disk. Noen bedrifter har også tatt kontakt.
Thorsheim Flåt samler sammen bunkene med papir på stuebordet mens hun snakker om hvordan hun gleder seg til å treffe de innsatte igjen. Flere blyanttegninger blir liggende på toppen. Det er sterke saker.
– Jeg aner ikke hva responsen blir, men med det gutta her har investert, håper jeg å kunne gi dem så mye som mulig tilbake. Dette er tross alt deres bok, sier hun.