En over 70 år lang filmtradisjon lever fortsatt på bygda

– Kan dere bære ut høyttalerne? spør Mads Heldal de tre ungdommene.

Klokken er litt over 16 mandag ettermiddag, og sammen gjør de klart til kveldens filmvisning i Marnar Aula på Øyslebø. Lars Skaar (14), Birk Skuland (13) og Leon Sløgedal Unosen (13) er alle elever ved Øyslebø ungdomsskole der Heldal jobber. Dette er femte gangen firkløveret har ansvaret for å gjøre i stand for bygdekinoen.

For arbeidet, får guttene pizza og gratis kinobilletter. Det hender de selv tar turen på den lokale bygdekinoen også.

– Det kommer an på filmen, men det er større skjerm her enn hjemme og bedre å se. Jeg er ikke så glad i Mandal, sier Skaar om hvorfor han heller velger bygdekinoen enn kinoen i Mandal.

– Jeg er sosionom på skolen, så jeg kjenner ungdommene og det er lett å få dem med, sier Heldal.

Det blir ikke mye tid til pause før kinoen setter i gang, for det er mye som skal ordnes før publikum dukker opp.

175 bygdekinoer

Nå er det omtrent 175 steder som tilbyr bygdekino i Norge, 15 av dem i Agder og Telemark. På tross av nedleggelser, holder tallet seg stabilt.

– Etter koronatiden har noen hatt problemer med økonomien, men vi får stadig inn nye steder likevel, sier seniorrådgiver kinodrift Grethe Næss i Film & Kino, som drifter landets bygdekinoer.

– Mange steder i Norge er det store avstander. Bygdekinoen gir et lokalt tilbud, det setter folk pris på. Det er noe med at du skaper et lokalt preg, sier Næss.

Hvert fylke har én eller to maskinister som drifter bygdekinoen. I Agder er det Tor Porter Saltrøe som reiser rundt.

Reisende kinomaskinist

I Øyslebø flytter ungdommene bord og stoler, bærer fram høyttalere og klargjør salen. Etter en halvtime kommer Saltrøe kjørende. Han er maskinist for bygdekinoen og har ansvaret for tolv bygdekinoer. Tre av dem ligger i Vest-Telemark, resten i Agder.

Guttene hjelper Saltrøe med å ta ut alt utstyret han har i bilen og plasserer det på traller. Projektor, server med filmene og diverse ledninger må bæres ut og fraktes med heis opp i andre etasje. Unosen holder døren åpen, mens Skaar og Skuland får manøvrert alt utstyret ut av heisen og dyttet trallen over dørkarmen.

Noen av løsningene er litt hjemmesnekra, forteller maskinist Saltrøe mens han danderer en spesialtilpasset matte rundt projektoren. Den skal dempe støyen fra viftene.

For nesten syv år siden var NRK gjennom en nedbemanningsrunde og Saltrøe var derfor på utkikk etter ny jobb. Da dukket det opp en ledig stilling hos Bygdekinoen.

– Jeg visste ikke noe om bygdekino, men har alltid likt film og kino, sier han.

Det endte opp med fulltidsstilling som maskinist for kristiansanderen. Nå reiser han rundt i Agder og Telemark.

– Vanligvis kommer jeg hjem hver kveld, bortsett fra når jeg er i Vest-Telemark. Da må jeg sove på hotell. Det er helt topp, sier han.

For å få hjulene på bygdekinoen til å gå rundt, forteller Saltrøe at det både er frivillige og vaktmestere rundt omkring som bidrar.

– Og utskremte kommunemedarbeidere, legger han til og ser bort på Heldal med et flir.

1 / 5

Jenny Ovlien Frisholm

Over 70 år med bygdekino

Bygdekinoen har en lang historie. Egentlig like lang som filmens historie.

– Det var omreisende filmvisere. Alle som begynte å vise film, reiste rundt til alle mulig lokaler i hele Norge, sier Ove Solum, professor i filmhistorie ved UiO.

Ove Solum

Professor i filmhistorie ved UiO

Den gangen var det private filmselskaper, men dette skulle endre seg. I 1904 ble den første kinoen etablert i Norge. Dette spredte seg omkring i landet, og til slutt var det bare de minste stedende som fortsatt fikk besøk av omreisende filmvisere.

Etter krigen skulle kulturen igjen ut til folket, og Bygdekinoen ble etablert samtidig med Riksteateret, Riksgalleriet og Rikskonsertene. I 1950 rullet den første bilen med kinoutstyr ut på veien. Det har de nå gjort i 70 år.

Det som var nytt med bygdekinoen var at de, i motsetning til de tidligere omreisende filmviserne, var en halvoffentlig institusjon. Denne ordningen skiller Norge fra andre land, der vi også finner omreisende kinoer.

– Omreisende filmvisningsselskaper har funnet sted i en rekke land, men den norske modellen med et kommunalt og offentlig utgangspunkt, det er spesielt for Norge, sier Solum.

Én mann, mange jobber

Maskinist Saltrøe jobber alene og arbeidsoppgavene er varierte. Ikke bare skal han holde kontakten med alle spillestedene, han har også ansvaret for utstyr, rigging, filmvisningen og billettsalget.

– Jeg er én mann på mange jobber.

I Marnar aula har de både høyttalere og eget lerret som kan senkes ned. Det er det ikke alle steder som har, og bygdekino-bilen er derfor lastet med ekstra høyttalere og et lerret, som egentlig bare er et hvitt tøystykke med noen hull på toppen.

– Har de et lokale og stoler, kan vi lage kino, sier maskinisten.

For han er noe av det beste med jobben å være med på å skape film-opplevelser for folk.

– Det er den følelsen når du ser barna komme med popkorn og strålende øyne fordi de skal på kino. Mange plasser er det ikke så mye kulturtilbud, og det er noe annet med kino enn strømming hjemme.

Besøkstall for bygdekinoen i Øyslebø:

Uttallige dødsdommer

Både bygdekinoen og kinoer generelt har holdt stand, selv om deres død har blitt spådd gang på gang. På 1960-tallet kom fjernsynet, så dukket VHS-kassetten opp, som deretter ble avløst av DVD-en. De siste årene har strømmetjenestene dominert i norske hjem.

– Alle slike hjemmeunderholdningsmuligheter bidrar til å stjele publikum fra kinosalene. Det gjelder også bygdekinosalene, sier Ove Solum.

Han mener den siste store utfordringen har vært pandemien.

– Folk kunne ikke gå på kino, samtidig som strømmetjenestene fra de store TV-selskapene kom for fullt. Det blir bare mer og mer av det som kan strømmes. Alt dette har gitt kinoen som institusjon stadig sterkere konkurranse, sier kinoforskeren.

Han har likevel tro på bygdekinoen har en framtid.

– Jeg tror ikke kinoen forsvinner. Kinoen har overlevd alle utfordringene siden fjernsynets introduksjon, men publikumstallene har alltid tilpasset seg den nye situasjonen.

– Film er best på kino. Alltid, legger kinoforskeren til.

Ønsker flere til bygdekinoen

I høst besøkte 133 publikummere Marnar aula. Med ti filmer fordelt på fem kvelder, gir dette et snitt på mellom 13 og 14 publikummere per filmvisning. Det er langt unna 2009 da bygdekinoen i Øyslebø havnet på topp fem-listen over mest besøkte bygdekinoene i landet, fordelt på folketall.

Dette håper Rolf Steinar Bergli, avdelingsleder for bibliotek og innbyggerdialog i kommunen, at vil endre seg. Han er den i kommunen som har ansvaret for bygdekinoen.

– Vi må ha troa på at det er et tilbud flere bruker etter hvert. Vi må jobbe for at folk kommer seg ut og vil oppleve kinoen, ikke bare strømme filmer hjemme, sier han.

Verdenspremiere på bygdekino

Selv kommer Bergli fra Snertingdal i Gjøvik og husker turer på bygdekinoen i sin barndom.

– Det var en gigantisk kinomaskin som bråka. Det var gammelt utstyr, og gamle filmer også, forteller han.

Slik er ikke dagens bygdekinoer. De kan ifølge Bergli nesten måle seg med en filmopplevelse i kinoen på Buen, i hvert fall filmene. For mens Bergli husker at det var gamle utdaterte filmer som ble vist på bygdekinoen da han var barn, er det ferske kinofilmer som reiser landet rundt i dag.

– Å tilby kvalitet og nye filmer er nøkkelen, tror han.

«Kampen om Narvik» er blant filmene som gjorde det godt på bygdekinoen og trakk fulle hus i Øyslebø. Bygdekinoen kan nå skilte med å tilby de samme filmene som går på ordinær kino. Når «Mumier på eventyr» denne mandagen vises i Marnar aula, er det bare tre dager etter premieren. «Star Wars» ble vist i Bykle samme dag som den hadde verdenspremiere.

– Nå som det er digital kino, kan alle få filmen samtidig, forklarer maskinist Saltrøe.

Prioriterer lokalt

Inne i Marnar aula tikker klokka mot filmstart 17.30. Enn så lenge har ikke noen publikummere kommet, men noen har kjøpt billetter til både barnefilmen og voksenfilmen, som går litt senere på kvelden, via internett. Dermed vet Saltrøe at det ikke blir en tom sal i kveld.

Så kommer den første familien inn døra. Lisbeth Finsådal scanner billetten og skynder seg bort til kiosken, mens datteren, Ea Opdal Finsådal (7), og hennes venninne, Frøya Øverland Andersen (7), leker i salen.

I kiosken selger Marnardal IL popkorn, brus og godteri til inntekt for håndballaget.

Finsådal og datteren tar ofte turen på bygdekinoen. Denne gangen var det Andersens idé.

– Vi hadde lyst til å dra, og hun inviterte oss, sier Ea Opdal Finsådal og ser på venninnen.

– Hvorfor drar dere hit da?

– Det er ingen annen kino, sier 7-åringen.

– Dette er nærme hjemme. Det er bra at det kommer til Marnardal og at ikke alt er i byen, sier moren.

Det samme mener Camilla Fidjestøl, som har med seg sønnen Theo (5). Også de pleier å ta turen når bygdekinoen er på besøk og prioriterer å se filmer i Marnar aula i stedet for å ta turen til Mandal, der det alltid er kino.

– Det er veldig gøy å gå på kino når det er så nærme. For små barn er det alltid mer stas enn å se film hjemme. Theo har snakket i hele dag om at vi skal på bygdekino, sier Fidjestøl, mens sønnen stirrer spent på lerretet og spiser popkorn.

Så blir det mørkere i salen der 21 barn og voksne sitter og følger med. Reklamen er over og kveldens film starter.