MANDAL Sitatet over kunne leses i Verdens Gang i 1869, en avis som utkom i Oslo fra 1868 til 1923. Her retta den blikket ut av hovedstaden, til en industriby som gjorde seg bemerka nasjonalt. Blikket var retta mot Mandal.
Mandal er en kystby og gjennom flere hundre år har sjøfart og fiske vært sentrale næringer. Det som ikke er like kjent for alle, er at Mandal på 1900-tallet var blant landets aller største industribyer. Faktisk har denne lille kystbyen oppsiktsvekkende mange pallplasseringer når det gjelder foregangsindustri: Norges første oljeraffineri, Norges første moderne garveri, Norges andre hermetikkfabrikk og Norges første tommestokkfabrikk.
Det var på 1900-tallet industrien sysselsatte flest i Mandal, men spirene til industri og entreprenørskap, samt viljen og evnen til å utforske ei ny næring, ser vi allerede på 1700-tallet. Mandals Reberbane, etablert i 1775, var ikke første reperbane i landet. Den var imidlertid den lengste. Gjennom sin historie har den klart å omstille seg til endra behov og marked helt fram til vår tid.
Mandals garveri på Malmø var trolig Norges første moderne garveri da det ble etablert av Tønnes Wattne i 1790. Han var en foregangsmann innen fabrikkvesenet i Mandal, med garveri, tobakksspinneri, linhekleri, linveveri og vindmølle. Flere av disse ble anlagt og drevet «efter den Engelske Maade». Wattne var skipper, og på reisene sine så han stadig etter det som kunne bli til «Smaa Indretninger, til Indenlandsk videnskibeligheds fremme».
Det tidlige fabrikkvesen i Mandal henta inspirasjon og arbeidskraft bl.a. fra England, Skottland, Danmark og Tyskland. Det sysselsatte ikke mange mennesker, men det gav investorene mulighet til å ta ut utbytte og gjøre nye investeringer. De første fabrikkene i Mandal var ganske små, og mye av framstillinga foregikk ganske håndverksmessig, men de var viktige spirer til det som skulle komme, og det ble skapt et industrielt miljø i distriktet.
Grunnen til at Verdens Gang retta blikket mot Mandal i 1869 var åpenbar. Mandal var for alvor på industrikartet. Theodor og Christian Salvesen hadde utvandra til Skottland, men vendte i 1862 tilbake til Mandal hvor de etablerte Mandal Paraffin-Olie Company på Verkssletta ved Risøbank, med broren Carl Emil Salvesen som direktør. Dette var Norges første oljeraffineri. Her kan vi snakke om avansert kjemi, og et enormt fabrikkanlegg i norsk målestokk.
I 1863 hadde parafinoljefabrikken 16 bygninger og 4 skorsteiner. Året etter hele 24 bygninger og 6 skorsteiner. For å få avsetning på lampeolje ble det starta produksjon av oljelamper. Flere av lampeføttene ble støpt på Carl Emil Salvesens jernstøperi på Sanden, øvrige deler var importert fra Storbritannia.
I løpet av 1900-tallet ble en rekke nye industribedrifter etablert. I 1935 hadde Mandals avis en serie reportasjer fra byens industribedrifter. De skrev at det da var over 20 industrielle bedrifter i byen, med mer enn 400 industriarbeidere. Mandals befolkning var på 3600 personer, og nærmere 1500 var direkte avhengig av industrien. Det skrives videre at «går man gjennom listen av bedrifter blir man slått av allsidigheten i vårt bedriftsliv. Det er selvfølgelig en uvurderlig fordel for byen at man ikke er avhengig av et enkelt eller et par produkters marked».
Byens industrivesen har utvilsomt vært sammensatt. Gjennom historien har vi hatt tauverksfabrikker, garveri, sagbruksindustri, hermetikkfabrikker, verftsindustri, slangefabrikk, trikotasjefabrikk, motorfabrikker, veverier, spinneri, shoddyfabrikk, trebundskofabrikk, møbelfabrikk, ståltau- og spikerfabrikk, kjettingfabrikk, tommestokk- og rundstrikkepinnefabrikk, papirposefabrikk, leketøysfabrikk, BH-fabrikk, kosteskaftfabrikk, såpefabrikk, skumplastfabrikk, hønseskjellsandtørkeri, konfeksjonsfabrikk, brusfabrikker, for å nevne noen.
Allsidighet, eller mangsidighet, nevnes også i Samleren i april 1949. Der står at byens industri kjennetegnes av «mangsidighet, rasjonalisering, utvikling og utvidelse». Mandals avis beregna i 1935 at 40 prosent av Mandals befolkning var livnært av industri. I 1959 skrev avisene at Mandal var Norges tredje største industriby i forhold til folketall. Ifølge folketellinga for 1960 var 51 prosent av befolkninga i Mandal livnært av industri. På industristedene Notodden og Vennesla var tallene 60 prosent og 69 prosent, men ellers var det få byer og tettsteder som slo Mandal.
Alt tyder på at det i Mandal ble skapt en kultur for industri og entreprenørskap. I de ulike bedriftene fikk foretaksomme mennesker viktig skolering. Mange gikk gradene i bedriftene, eller lot seg inspirere til å starte egne virksomheter. Slik maskiningeniør Alf Nøsted gjorde. Han starta på AS Mandals Spiker- & Staaltaugfabrik («Spiggeren»), men gikk i 1939 ut, og starta Norsk Kjettingfabrikk AS. «Kjettingen» ble en virksomhet som utvilsomt hadde et marked, og som gjennom stadig utvikling og tilpasning fortsatt har sitt marked, og drives av samme familie her i Mandal.
Ved flere bedrifter ble ansatte oppmuntra til å videreutvikle produkter og produksjonsmetoder, og fikk dermed et sterkt eierforhold til både produkter og arbeidsplass. Kompetanse ble utveksla mellom bedrifter, og flere industriledere gikk inn med aksjekapital i andre av byens industrivirksomheter.
Som en bedriftsleder uttalte til Samleren sommeren 1959: «Det nytter ikke å stampe mot utviklingen, vi må følge med […] Man må lage det folk vil ha, og ikke bare det folk vil ha i dag, men det som også i fremtiden vil bli en slags salgsvare».
Han fortalte at de hadde klart å utvikle en brystholder «[…] av en slik beskaffenhet at brystkreften ikke vil få mulighet for å trives».
Troen på nyvinninger og egne produkter var det heller ikke noe å si på. I 1953 ble bedriftsleder ved Novia Damekonfeksjon i Budokka intervjua av Lindesnes avis. Han fortalte at de hadde klart å utvikle en brystholder «[…] av en slik beskaffenhet at brystkreften ikke vil få mulighet for å trives».
Fabrikkbyggene som ble reist, ble stadig mer moderne, og noen også ganske iøynefallende. Da Saanum Sæpefabrik flytta inn i nye lokaler på Malmø i 1935 skrev Mandals avis om et svært moderne anlegg. Det hadde skinner gjennom fabrikken og videre ned til Ballastbrygga, og elektrisk heisanlegg for transport av produkter og råvarer. Det var kanskje ikke så rart at det ble satsa på såpe, for da Agder Tidend skrev om fabrikken i 1929, ble det sagt om såpe at: «En kann godt segja det er eit vilkaar for kulturframsteg og civilisasjon».
Da AS Mandals papirindustri («Posen») skulle flytte til nye lokaler i 1939 skrev Marnar Tidend at «De tror nok at vi her presenterer en hypermoderne, elegant leiegård i Mandal, men de tror altså feil, slik skal nemlig Mandal Papirindustris nye bygning på Nedre Malmø komme til å se ut». Fabrikken ble en av landets største bedrifter i sin bransje.
Mandal var i flere tiår en pulserende industriby med teknologiske nyvinninger og en sammensatt industriell produksjon. En enkel artikkel kan umulig romme alt som en gang fantes av industri i Mandal. Andre som kunne vært nevnt, er naturligvis Mandal motorfabrikk og Marna-motorene, Westamarin med sine spektakulære hydrofoilbåter, Båtservice og Umoe fram mot i dag, «Slippen», «Kokosen», «Spiggeren», for ikke å snakke om «Sava». Fortsatt husker mange at «Sava blåste». Fabrikkfløyta på Marnar Bruk regulerte arbeidsdagen for flokker av arbeidere over hele byen. De gikk til jobb, til middag og hjem for dagen når «Sava» blåste.
«Sava» blåser ikke lenger, og det er flere tiår siden Mandal virkelig var en industriby. Fortsatt finnes industribedrifter i byen, og flere av dem har virkelig lange tradisjoner. Denne artikkelen gir et lite glimt av en del av byens historie som fortjener større plass enn den hittil har fått. Kanskje kan den også være til inspirasjon for framtidas entreprenører, og de muligheter som ligger for nyskapning i den tida vi lever i. I Mandal var en gang det meste mulig. Det bør det fortsatt være.