Det er mange måter å argumentere på med hensyn til Sodevika. For ordføreren og hans meningsfeller i det politiske Mandal, roterer argumentasjonen omkring havvind, verdiskaping og arbeidsplasser. Det handler om å rigge seg for fremtiden, posisjonere seg for å få en økonomisk bit av den grønne energisatsingen. Dette er så verdifullt at man er villig til å utradere bosetning og gårdsbruk, og totalt rasere et kystlandskap som allmennheten opplever et eierskap til.

Hvis arbeidsplassene, som det kan se ut, er hypotetiske og ‘verdiskapingen’ består i inntekter fra steinsalg, er det imidlertid ikke rart at mange mandalitter reagerer. Som Svein Bringsdal skrev i et leserinnlegg nylig: «Jeg kan ikke kjøpe idéen om at å sprenge ned et bynært kjært naturområde er fremtidsrettet.» Det å kalle en utbygging av Sodevika fremtidsrettet, er å ha en for snever forståelse av hva fremtid er. Det er å glemme at utallige generasjoner skal bo her etter oss, og å glemme at naturmiljøet og skjærgården er en essensiell bestanddel i den livskvaliteten vi opplever i Mandal.

«Alle miljøseire er midlertidige, og alle tap er for alltid,» sier Ella Marie Hætta Isaksen i dokumentarfilmen om hennes kamp for Repparfjorden. Vi som vil bevare Sodevika kan lett kjenne oss igjen i sitatet. For selv om skog som hogges ned kan vokse til igjen, vil det som sprenges bort og knuses til stein være tapt for alltid. Ødeleggelse av Sodevika vil være for alltid, et gigantisk sår i kystlandskapet. Det er en heftig avgjørelse å være ansvarlig for, kjære kommunepolitikere. Det er ikke sikkert deres etterkommere vil takke dere.

Gismerøya var et barndommens paradis for meg. Jeg var med mine besteforeldre i båten dit utallige ganger, og elsket bukta med naustene. Jeg lå på magen og fisket krabber, og med min mormor gikk jeg tur gjennom skogen til Egners hytte. Vi plukket hvitveis og ville bringebær. Det var vakkert på Gismerøya. Jeg gikk på ungdomsskolen da det skulle etableres næringsområde der. Det lærte jeg om i samfunnsfag, og i norsk skrev jeg en engasjert argumenterende tekst om nettopp den saken. Jeg var fortvilet, jeg var sint.

Økosorg kalles det, sorgen over tapt natur. Sorgen over et paradis som forsvant. I tillegg til natur, handler det her også om kultur: Gismerøyas historiske kystkulturarv er for alltid borte, og de store industribyggene «forringer dagens opplevelse av den gamle uthavna Kleven,» som det heter i fylkeskommunes digitale fortelling om Agders uthavner. Mon tro hva en utbygging av Sodevika vil gjøre med opplevelsen av Skjernøysund? Fylkestingene i Aust- og Vest-Agder vedtok i 2016 et felles strategidokument for uthavnene, der det heter at man skal arbeide for en bærekraftig forvaltning og utvikling, i tillegg til at man skal jobbe for at uthavnene på Sørlandet skal få status som verdensarv. Det å sprenge i stykker svaberg et steinkast unna, harmonerer dårlig med en målsetting om verdensarvstatus for Skjernøysund. Det fremstår som det motsatte av bærekraftig forvaltning.

I forbindelse med målet om å komme på UNESCOs liste over verdensarvsteder, skrev fylkestingskandidat for Høyre, Sigrid Tufteland, i 2015 et leserinnlegg i Lindesnes (19.07) hvor hun ga uttrykk for gode konservative visjoner på vegne av eget parti. Hun skrev at kysthistorien i uthavnene har «en helt spesiell betydning,» og at dette er steder som «fyller oss med stolthet,» som «vi vil bevare og vise frem.» Så fortsatte hun: «For Vest-Agder Høyre er dette et viktig arbeid som vi vil være med å videreføre frem til vi når målet om UNESCO status. Vest-Agder Høyre vil styrke arbeidet med bevaring og utvikling av den maritime kulturarven og kystkulturtradisjonene som særpreger vår sørlandske kystkultur.»

Jeg håper dagens kommunestyrerepresentanter fra Høyre legger seg disse tankene på hjertet før Sodevika-saken kommer opp til behandling. Det å sprenge i stykker svaberg og heier er irreversibelt. Det vil være å frata alle fremtidige generasjoner et vakkert kystlandskap «som fyller oss med stolthet og som vi vil bevare og vise frem.» I forlengelse av dette vil jeg, med særlig adresse til KrF, gjøre naturhistorikeren og forfatteren Joseph Wood Krutch sine ord til mine: Hvis noen ødelegger noe erstattelig laget av mennesker, kaller vi dem vandaler. Hvis de ødelegger noe uerstattelig laget av Gud, kaller vi dem utbyggere. Jeg håper kommunestyrerepresentantene fra Kristelig Folkeparti er seg sitt forvalteransvar bevisst.

Uwe Bongsted