I 1964 fant bystyret i Mandal det for godt å anlegge den kommunale søppelfyllingen i Paradisbukta mellom Sånum og Hogganvik. Etter 16 år med søppeldumping lignet det mere på en bukt i helvete, og Ronavassdraget var så forurensa at man frarådet folk å bade. Den dårlige vannkvaliteten hadde også drept mye av fiske- og plantelivet. På midten av 80-tallet karakteriserte NVE Rona som et av vassdragene i Agder som hadde stor verdi som friluftsområde, og det ble senere et naturvernområde. Fremdeles pågår arbeidet med å rense vannet og jorda.
Nå står bystyret foran en avgjørelse som kan ødelegge naturen i et enda større omfang, nok engang på et område med et velklingende navn; Sodeviga. Er det sød eller er det sod (engelsk for torv)? Det er neppe sot som er utgangspunktet for navnevalget, men det er sot det blir, hvis steinknuserne får slippe til i Sodeviga. I tillegg til støv og støy i årevis over store deler av Mandal. Skikkelig sørlandsidyll,- eller kanskje heller brudulje.
Ord er interessante, mangetydige og symbolske. Så også med betegnelsene vi bruker nå om dagen for å beskrive vår vilje og evne til å ta vare på naturen, og derigjennom oss selv. Vi vil helst at ordene skal kunne beskrive virkeligheten og gi oss mulighet til å dele tanker og meninger. Men hvem sin virkelighet er det vi diskuterer, og hvordan skal vi forstå de nye begrepene?
Vi må prioritere hvilket miljø vi vil ta vare på. Er det miljøet i finansverden og næringslivet, eller vil vi vektlegge naturen, menneskene, liljen på marken og fuglen under himmelen.
«Et grønt skifte», er det å gi grønt lys til investorer som vil tjene penger på å radbrekke naturen? Er naturvern ideen om at naturen verner seg selv? Er grønn vekst bare et utrykk vi bruker for å forkle virkeligheten? Når noe vokser må annet gi plass ; i dette tilfellet blir det naturen som skal vike for at noens pengebinge skal vokse.
Nå er omlag 60 prosent av Mandals befolkning i behov for et politikervern,- og da mener jeg beskyttelse mot lokalpolitikere som har satt seg fore å gi klarsignal til å jevne til jorden (eller et par meter over) et praktfullt stykke naturlandskap i skjærgården.
Vi vil ha et levedyktig næringsliv i pakt med naturen. Vi ønsker arbeidsplasser som er framtidsretta og fornuftige. Vi trenger politikere som tar kloke valg basert på fakta og kunnskap, og som samtidig har hjertet på rette stedet. I artikler, debatter og leserinnlegg om denne saken er det kommet fram et vell av ideer som baserer seg på nettopp dette. Felles for dem alle er at de ikke ønsker den foreliggende planen velkommen. Det er ingen grunn til å hoppe på dette utbyggingstoget, - tvert imot: Det er en veldig god grunn til å la være: Farten er for høy og skinnene er ikke lagt.
Bengt Vagle