Aina K. Finsådal brukte 5. september sin faste spalte i avisen til å male situasjonen svart for distriktene generelt og for Marnardal spesielt. Jeg bor selv i kommunens ytterkant og ser virkeligheten ganske annerledes.

Mitt hjem er i Kjørdalen – innerst i Harkmarksfjorden, noen få hundre meter fra grensa mot Søgne. Herfra er det 20 minutters kjørevei til nærmeste butikk, og barna i området har rundt 25 minutters busstur til skole på Ime. Der er de en del av en mangfoldig skolehverdag og får tilpasset opplæring slik bare større skoler med ulik lærerkompetanse kan tilby. Vi vil ikke ha noe mindre for våre barn!

I valgkampen er politikerne utfordret på skolestruktur. Det underliggende er om barneskolen på Laudal skal bestå. Det er etter min mening ganske underordnet om det finnes skole på Laudal. Det springende punkt er om barn og unge på Laudal får et likeverdig utdanningstilbud sammenlignet med barna ellers i kommunen. Jeg er usikker på om svaret på spørsmålet er ja. Det er i alle fall dette vi i løpet av de neste årene må undersøke og avklare.

Selvsagt er det slik at tilbudet i distriktene har betydning for bosettingen. Men tilbudet i distriktene vil aldri kunne bli helt som i byen, og vise versa. De som trenger hjemmetjenester i Marnardal får hjelp av færre personer enn tilfellet er i Mandal. Det gir økt trygghet for dem som mottar tjenestene. Omsorgen som beboerne får på Marnarheimen overgår dessuten det meste som tilbys ellers i kommunen. Det er mye fint med å bo på mindre steder hvor man kjenner hverandre og bryr seg om hverandre på en annen og ofte bedre måte enn i byen.

I distriktene kan man ha en tendens til å snakke litt nedsettende om byfolk. «De» kan være både arrogante, bedrevitende – og i tillegg ganske dumme. I Marnardal sies iblant at det beste med mandalittene er at de holder seg i Mandal. I Mandal kan man høre nedsettende snakk om bøndene på bygda. Det er «oss og dem». Vi må slutte med dette!

Mandal er vår felles by og Buen er vår felles storstue, på samme måte som Høgtun er vårt felles kulturminne. Vi skal bruke å ta vare på alt dette sammen. Kommunen og fylkeskommunen må stille opp med midler til vedlikehold av Høgtun, men – og det er viktig – stedet må drives annerledes og bedre enn tilfellet er i dag.

Det er ingen uenighet om at det har en høy samfunnsmessig verdi med bosetting i hele kommunen. Velferdstilbudet skal være likeverdig uavhengig av bosted, men det skal ikke nødvendigvis være helt likt. Vi som har valgt å bo i utkanten har kvaliteter rundt oss som byen ikke kan matche, og vårt individuelle valg av bosted medfører at vi i noen tilfeller må akseptere lengre reisevei for å få et kvalitativt godt utdannings-, helse- og fritidstilbud – sånn er det. Distriktene skal imidlertid forvente at kommunal innkjøpspraksis for fremtiden innrettes slik at det bidrar til å støtte lokale butikker.

Det er oppriktig leit og etter min mening alvorlig, at få opplever fordeler ved en sammenslått kommune. Jeg mener at dette primært har sin årsak i feilslåtte strategier og for dårlig ledelse på øverste nivå i kommunen gjennom de vel seks årene som sammenslåingsprosessen har vært pågående. Det haster med å få til en bedring av dette.

Mitt håp er ny politisk ledelse etter valget den 11. september.

Åshild Schmidt,

2. kandidat for Lindesnes Høyre