Det å kjenne på utilstrekkelighet er alltid ubehagelig, spesielt når det kommer fra politisk hold. Hva mener egentlig Åse Michaelsen (Frp) når hun sier at det er mange som leverer barn i barnehagen og selv går på stranda?
Jeg undrer meg over hvor representanten henter sin empiri for å støtte forslaget om tre sammenhengende uker ferie for barna, slik at de også kan bli med foreldre på stranda. Er det virkelig slik at strendene i Mandal er fylt opp av foreldre som ikke gidder å ha med barna sine? Personlig drar jeg ikke på stranda uten barna mine. Hvis ikke alle tre er med, er jeg i alle fall ikke der alene. De gangene jeg har vært der, har jeg heller ikke sett mange foreldre som nyter egentid, uten barn, og deler dette på sosiale medier.
Jeg mener det må finnes bedre argumenter for endring i ferieavviklingen enn den pekefingerretorikken som Åse Michaelsen legger fram. Hvorfor må vi forstå at vi ikke kan gå på stranden alene? Jeg vil minne om at vi som foreldre til småbarn i barnehagealder allerede tar mange hensyn når vi planlegger ferieavviklingen. Barnas beste er alltid vår prioritet, og vi forsøker å tilpasse hverdagen på best mulig måte deretter. Jeg undrer meg om representanten forstår foreldrenes perspektiv og innsats når det gjelder å planlegge ferieavviklingen til barna?
Uten politisk press har vi klart å ha fire uker sammenhengende ferie med barna. Gjennom dialog med barnehagen, besteforeldre, arbeidsgivere, og andre foreldre har vi satt barnas behov først. Mitt håp er at politikerne forstår kompleksiteten i foreldrenes hverdag og at de kan ta beslutninger som reflekterer dette, heller enn å basere seg på antakelser om foreldrenes ønsker og behov.
Ørjan Blørstad