Leserinnlegg
Man gjør seg noen tanker om planene for helsehus og omsorgsboliger som planlegges på Orelunden. Først litt om prosessen: man har fått inn fire ulike forslag til løsning, og har valgt å gå videre med ett av dem. Så vidt jeg har registrert, har innbyggerne ennå ikke fått se noe om det alternativet som er valgt, annet enn å få vite at de tre andre alternativene ble vraket. Skal vi ikke få se alternativene, og vite hvorfor det ene alternativet ble valgt? Er det hele kommunestyret, eller er det en styringsgruppe på 6-8 personer som foretar valget på vegne av oss alle? Det siste er vel det mest rasjonelle, men vi andre kunne gjerne få et nærmere innblikk i prosessen.
Nasjonalt senter for aldring og helse har gode veiledninger for prosess og utforming av omsorgsinstitusjoner. I Boligguiden er det blant annet et interessant kapittel om utforming av uteområder tilpasset gruppen med demens. Her sier man at: «Målet er å lage en hage hvor personer med demens fritt kan bevege seg uten følge, sette seg på en benk alene eller sammen med andre, vanne noen blomster, mate hønene, høre på fugler og frosker eller bare nyte sommerkveldene med et glass vin på terrassen.»
Videre heter det at dette er mulig dersom hagen tas med i budsjettet og planlegges sammen med en landskapsarkitekt. «Personer med demens kan få problemer med å orientere seg ute. Ved å tilrettelegge et avgrenset uteareal med trygge gangveier kan beboerne bevege seg fritt utendørs, også uten ledsager. Det blir viktig at alle gangveiene fører tilbake til der en gikk ut. (…) Hagen skal kunne brukes til alle årstider, da det å være ute i dagslys og frisk luft hjelper til å opprettholde en naturlig døgnrytme. Hagen bør videre stimulere alle sanser til minner og aktivitet, til opplevelser som lukt av blomster, trær og busker, smak av bær og krydder, lyd fra bier og fugler. Barken på trærne, tynne og tykke blader på busker og blomster kan gi ulik taktil stimulering. (…) Samtidig som hagen planlegges må det utarbeides en vedlikeholdsplan.»
Hagen bør stimulere til aktivitet, for eksempel kan en vannkanne skape en naturlig refleks, et fuglebrett trenger mat, osv. Uteområdet trenger også landemerker, som en dam, et tørkestativ, en vedstabel, en båt, en flaggstang. Hvis det nå er slik at man holder på at man vil bygge på Orelunden, vil det etter mitt syn være naturlig å strekke et uteområde ned mot elva, og her ha brygge og båt, og gjerne et grillsted med benker.
Boligguiden fra Nasjonalt senter for aldring og helse har mange gode forslag til utforming og tiltak. Selv tenker jeg tilbake på Doris, en slektning i Junaiten som vi besøkte for flere år siden. Hun bodde i et kompleks hvor det var et bygg med leiligheter for eldre, og bolig for demente i nabobygget. Hvis den ene partneren ble dement, kunne vedkommende flytte over i nabobygget, samtidig som de to ble boende nær hverandre. Doris var høyst oppegående, og hadde faste gjøremål: stedet hadde et lite bibliotek, hvor det gikk på omgang/turnus å være betjening. Hun tok også sin tørn i en liten kiosk, der man kunne kjøpe postkort og andre småting. På denne måten holdt hun seg i aktivitet. I stedet for kantine hadde man restaurant med kleskode: slik ble middagen et av dagens høydepunkt. Jeg tar dette med for å vise at det går an å tenke noe bredere enn det som har vært fremme i debatten hos oss.
Hos oss er det slik at når man regulerer et boligfelt, legger man gjerne inn i rekkefølgebestemmelsene et krav om opparbeiding av lekeplass for barn, et krav som må være oppfylt før man gir brukstillatelse til boligene. Den samme tankegangen bør inn i prosessen for omsorgsboligene: man må ikke gi brukstillatelse før uteområdet er opparbeidet i tråd med de nasjonale anbefalingene. Her må kommunestyret gi klar beskjed.
I kommunens planlegging ellers blir alle plansaker underlagt spørsmålet om planen har konsekvenser for barn og unge, kommunen har egen saksbehandler som skal passe på dette. Tilsvarende bør man ha skarpt blikk på konsekvenser for eldre og funksjonshemmede. Det bør her være nok å vise til debatten rundt den nye dagsturhytta. Et godt motto: tenk etter på forhånd.
I et avisinnlegg i høst lovet rådmannen og kommunalsjefen for velferd å være aktive og tydelige med hensyn til informasjon om prosess og status når det gjelder planene på Orelunden. Flott! Det ser vi frem til. Da håper jeg at man berører det jeg har nevnt her. Jeg vil ellers anbefale alle å søke opp Boligguiden fra Nasjonalt senter for aldring og helse.
Gustav Reiersen