Klima og miljø har alltid vært blant de politiske temaene som engasjerer meg mest. I min tid som ungdomspolitiker var det første større politiske arrangementet jeg deltok på en nasjonal klimakonferanse i regi av AUF. Og i min tid som medlem av Natur og Ungdom var jeg med til Førdefjorden for å protestere mot gruvedeponi med fastlenking og kraftige slagord. Som regel har det vært miljøet som måtte vike for arbeidsplassene, noe jeg alltid har ment er uholdbart. Det som er merkelig med Sodevika-saken er hvordan noe så sjeldent som en sak der miljø og arbeidsplasser går hånd i hånd kan vekke så mye motstand.

For Sodevika-saken er en miljøsak, og naturaktivistene viser ypperlig de holdningene Bellona-leder og klimaforkjemper Fredric Hauge gikk hardt ut mot under Arendalsuka. Han slår fast at naturvernerne hindrer det grønne skiftet i Norge når de ikke forstår at for å redde kloden må vi være villige til å ofre noe av naturen. Slagordet “vi skal ikke redde naturen med å ofre naturen” vil ende opp som billig populisme når konsekvensene blir mer ekstremvær, skogbranner, flommer og oversvømmelser, med tap av natur, dyreliv og menneskeliv som følge. Som Hauge sier er det naturvernerne som nå stopper miljøkampen. Det er de som nå tillater å ofre kloden.

Om vi ikke bygger ut mer klimavennlig kraft vil vi også møte strømkriser i fremtiden som vi ennå ikke har sett maken til. Tenk litt på det, at den strømkrisen vi alle har levd under og kjent på kroppen, kun vil være barnemat i forhold til det vi kan ha i vente. Særlig er det de med minst som vil bli rammet hardest. Og hva vil naturvernerne gjøre for at vi ikke skal havne i ulykka? Hvordan vil de hindre de fatale konsekvensene som vil følge om verden går tom for kraft?

Det spurte jeg Rødt-politiker Mimir Kristjansson om under en debatt for noen uker siden, hvor han til trampeklapp svarte at vi må redusere forbruket. Likevel ble det mer stille når han måtte svare på hvordan vi skal gjøre det uten at de som har minst må betale prisen. For faktum er at vi har snakket om å redusere energiforbruket siden jeg gikk på barneskolen - og siden da har det økt med en syvendedel. Det er ingen kommisjoner, utvalg eller institusjoner som tror at energiforbruket bare vil “gå ned av seg selv”, snarere tvert i mot. Og det finnes ingen holdbare politiske tiltak for å redusere forbruket som ikke først og fremst vil gå utover de som har minst. Om du øker CO2-avgifter, bompenger, strømpriser eller hva det måtte være er det ikke de rike, men vanlige folk, som vil bli tvunget til å kutte i levestandard mens andre kan betale seg ut av det.

Ikke bare er denne holdningen til naturvernerne dårlig miljøpolitikk, det er også dårlig sosialpolitikk. Iallfall når det finnes andre løsninger, i dette tilfellet å bygge ut Sodevikaområdet til et havneanlegg som bidrar i det grønne skiftet. Ingen av oss som er for prosjektet kan love at det blir fullskala turbin-produksjon, og det er kanskje det som gjør saken så betent. Det er lite usikkert hva som vil skje med naturområdet som er der nå, mens andelen arbeidsplasser, bruken av området eller hvordan klimaendringene vil påvirke oss er mer usikkert. Men det jeg kan love er at om alle lokalsamfunn i Norge og resten av verden stiller seg så på bakbeina i møte med klimatiltak, så ser fremtidige generasjoners fremtid veldig mørk ut.

Det er en grunn til at politikere fra ellers så ulike partier er samstemte om dette. Det er en grunn til at de til tross for massiv folkelig motstand står fast i denne saken under et valgår. Det er fordi de ser alvoret som venter oss, og hva det krever av oss. Ikke bare oss fra Lindesnes, men “oss” som i hele menneskeheten. Vi må gjøre vår del, andre må gjøre sin del. Belønningen er at vi blir verdensledende innenfor et energiområde som blir avgjørende når olja går tom. Belønningen er at vi kan skape arbeidsplasser og verdiøkning i kommunen som vi ikke har sett siden seilskutetiden. Og belønningen er at vi med god samvittighet kan si at vi tok ansvar når fremtidige generasjoner ser tilbake på hvordan vi møtte en av de største globale truslene som noen gang vil bli.

Dennis B. Torkelsen 7. kandidat for Lindesnes Arbeiderparti