Jeg – en menighetsflyktning

Våren 2018 ble kantor Tormod Lindland (TL) oppsagt. I stedet for rettssak om lovligheten av oppsigelsen, ble det i juni inngått forlik. Man ble enige om en sluttavtale. Oppsigelsen ble trukket tilbake.

Svært mange mennesker, både i, og langt utenfor Mandal menighet, reagerte slik som jeg, med vantro og forskrekkelse. Samarbeidsproblemer? Jeg hadde opplevd TL som en svært dyktig organist/kantor/kirkemusiker og kordirigent. Han samarbeidet langt utover menighetens grenser. Som DaCapo-sanger kan jeg sette to streker under det kantoriet skrev i L-A: «TL ser folk og han bryr seg».
Reaksjonene i byen var kraftige. Da Toby på skalldyr-gudstjenesten sa at han savnet Tormod, fikk han sterk og langvarig applaus. Senere på høsten laget noen ildsjeler «Takk til Tormod» fest i vrimle-hallen på vgs. Flott og verdig – med «stinn brakke».

TL har utført sin tjeneste for menigheten langt utover det man kan forvente. Løftet liturgien og salmesangen og gjort gudstjenesten til en god opplevelse, selv om presten hadde en dårlig dag. Han startet flere kor i menigheten og løftet kantoriet til å være et kvalitetskor.

Hvorfor ville Mandal menighet kvitte seg med en så høyt kvalifisert og verdsatt medarbeider? Den norsk/tyske medisineren og psykologen Evelin Gerda Lindner tok doktorgrad på drivkreftene bak folke-mord i Afrika. Hun fant: «ydmykelse er følelsenes atombombe».

Ydmykelse er drivkraft til hevn... ikke bare i storpolitikk, men i alle mellommenneskelige forhold... i kirkesamfunn, organisasjoner... helt ned til familie og venner. Tenk bare nøye etter.

TL var kantor i nesten 30 år. I 24 år uten problemer. I 2012/2013 ble det gjort to kritikkverdige ansettelser. Som tillitsvalgt kritiserte TL, med full rett, begge ansettelsene. Da begynte konfliktene. Har fellesråd, prost og kirkeverge har følt TLs kritikken ydmykende? Det er dessverre menneskelig. Men bearbeidingen av følelsene, slik det har materialisert seg i Mandal menighet, er ikke akseptabel. Kirkeledelsen har ikke tålt kritikken. I et intervju i L-A med Johanna Engamo, fortalte hun at hun sa opp stillingen ved kirkekontoret pga arbeidsforholdene, bla at ledelsen ikke tålte kritikk.

Fellesrådet og kirkevergen er i maktposisjon overfor kantor og øvrige stab. Slik maktposisjon kan lett brukes til å fremprovosere konflikter/reaksjoner, som så brukes til dokumentasjon av illojalitet.

Mange spør sikkert: Er vi ikke ferdige med dette nå? Kan vi ikke bare gå videre? Det er halvannet år siden. Nei, vi er ikke ferdige, for «det gnager så vondt i alt for mange mennesker som er tilknyttet Mandal menighet. I noe som om og om igjen er det såre samtaleemne, i det stille, rundt i by og omegn. Skal det ende sånn i Mandal menighet?!». På menighetsmøtet «Veien videre» i Mandal Kirke 15.nov 2018 advarte jeg mot å legge lokk på «saken», slik kirkeledelsen og biskopens forslag til forsoning ville innebære. Det funker ikke. Det må tas et oppgjør. Derfor foreslo jeg i møtet:

«at menighetsrådet oppretter en sannhets- og forsonings-komité, der ALLE involverte møter for å snakke ut, ansikt til ansikt. Om anklager, påstander, holdninger.....alt som har skapt og skaper murer mellom dem. Med involverte mener jeg menighetsråd, fellesråd, prester og stab. Med utenforstående tilstede....noen som har evnen til å stille ubehagelige spørsmål, «grave». Arbeidet må avsluttes med en uttalelse som kan leses for menigheten».

Ingenting har menighetsrådet gjort for å takke TL for 30 års tjeneste i menigheten. De som oppfordret/spurte i menighetsmøtet fikk ikke svar.
Jeg har ikke ytret meg i avisen tidligere, fordi jeg har ønsket/håpet at menigheten selv kunne rydde opp på en verdig måte. Kirken forkynner nestekjærlighet og forsoning, men får det ikke til selv. Derfor er jeg nå menighets-flyktning. Heldigvis er det ikke veldig langt til steder der man kan oppleve gudstjeneste-fellesskap. Som godt voksen med kun 8 års botid i Mandal, er ikke mine røtter i menigheten veldig dype – så det går. Det er verre for dem som sliter med situasjonen, men fortsetter i menigheten fordi de har svært dype røtter og ikke kan/vil miste kirketilhørigheten i Mandal.

I høst ble det valgt nytt menighetsråd. Valgordningen i kirken har store demokratiske svakheter, men de nyvalgte kan forhåpentlig se uhildet på det som har skjedd. Gripe tak og få til noe som gjør at vi menighets-flyktninger kan vende tilbake?

Fredsprisvinner Elie Wiesel sa: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat – det er likegyldighet». Jeg vil ikke være likegyldig. Derfor dette avisinnlegget.

Ingar Evje

menighets-flyktning

Les hele saken med abonnement