Debattinnlegg:

Finn Morten Bessesen har gode momenter i sitt innlegg om fartsgrenser i bydelen Sanden i Mandal. At kommunen selv hevder at de ikke har kompetanse på fartsregulering og fartsgrenser er betenkelig. Resultatet kan da fort bli galt. Så vidt jeg forstår så er det fylkeskommunen som nylig har sendt et brev til Lindesnes kommune, med forslag på fartsgrenser i Mandals indre byområder.

Mye tyder på at Statsforvalterens folk heller ikke er kløppere på fartsregulering. En ting er å bruke «Statens veivesens håndbøker» for å sette fartsgrenser (om det er det de har gjort?), en ganske annen sak er det å skaffe seg en riktig forståelse for den trafikale situasjonen, ikke minst den psykologiske situasjonen for sjåfører som ferdes innenfor et relativt snevert trafikkområde. Da nytter det ikke bare å se på de fysiske omgivelsene, hekker, fortau, kryss, osv., men på hele bildet, ikke minst inklusiv det optiske inntrykket man får under kjøringen.

En vellykket farts- og trafikkregulering er når det kjennes naturlig for sjåføren å kjøre og at blikket faller naturlig i de riktige retninger underveis. Det gir best sikkerhet for både gående og kjørende. Det går fint an å etablere et miljø langs traseene som bidrar til å oppfylle slike krav. Slavisk bruk av «håndbøker» vil kunne føre til et trafikalt puslespill, hvor hver brikke har sin egen løsning på fartsgrenser, utforming, etc., som fører til et stakkato kjøremønster, akselerasjon, retardasjon, stress for de kjørende og dårligere sikkerhet for gående og syklende.

For at et piano skal klinge fint kan det ikke bare stemmes matematisk korrekt. Stemmingen må være «temperert» slik at det blir myke overganger mellom tonene. Det lyder bedre i våre ører. Slik er det også med trafikkreguleringen. Den må også være «temperert», slik at den føles naturlig for kropp og sjel, enten man går, sykler eller kjører. Jeg vil hevde at det området vi her snakker om er alt for lite til å inneholde så mange varianter i hastigheter og andre forhold som fylkeskommunens brev legger opp til.

Jeg er enig med Bessesen i at det beste er å sette en sonehastighet for hele området på 30 km/t. Gjerne alt innenfor Halseveien, samt Øvrebyen og Malmø. For de kjørende betyr dette kun sekunder i endret reisetid, men for miljø og sikkerhet betyr det enormt mye. Det er også slik at de fleste «trafikale utfordringene», som kommunen viser til, vil fordampe av seg selv ved et slikt tiltak. Derfor er det også penger å spare - og vi får færre skilt, dvs. mindre «skiltforurensning», som er en oppmerksomhetstyv for sjåfører. Ved å innføre 30-sone i hele området kan man si farvel til den påtenkte fotgjengerovergangen i krysset Fridtjof Nansens vei/Kallhammerveien og heller benytte de pengene til tiltak langs kjøretraseene innenfor hele 30-sonen, uten å benytte humper og dumper eller andre sjikaner i veibanen, nettopp for å etablere et slikt fysisk, psykologisk og optisk miljø som beskrevet ovenfor.

Det er faktisk veldig viktig at en 30-sone følges opp med gode trafikk- og miljøtiltak i hel områdets utstrekning, slik at det å kjøre sakte ikke blir stress i seg selv, men en naturlig kjøreform. Det vil forbedrer tiltakets resultat og folks aksept. Og er man fortsatt litt redd for skolebarnas kryssing ved Blomdalen kan det etableres et trykknappbasert fotgjengerlys, som kan benyttes i perioder med tett trafikk. Dette er en vellykket løsning for skoleveier i mange byer, ofte i kombinasjon med en sterkt redusert fartsgrense.

Oddwin Skaiaa