Vi vil det bare ikke

Debattinnlegg:

Politikere fra ulike partier begrunner planene for utsprengning i Sodevika med behovet for nye arbeidsplasser: nasjonalt er det signalisert sterk satsing på vindkraft, og stort behov for vindmøller til havs. Lokalt ønsker man å posisjonere seg for denne industrien og bli med på nasjonens løft mot ren energi. I det siste er det blitt klart at dette kan være noe uklart: man vil sprenge nå, og så håpe på napp etterpå. Og hvis det ikke skulle bli noe av, så har man i alle fall industriområder med dypvannskai klar til sjørettede virksomheter.

For en del år siden la daværende havnesjef frem sin visjon for havneområdet i Mandal: han hadde satt passeren på Gismerøya, og likegodt slått sirkelen helt rundt: selv Krossen i Holum så ut til å falle inn under havnens interessesfære! Redselsfulle perspektiver var det i alle fall.

Jeg trodde planene var parkert, men så har man altså likevel regulert Kleven-bassenget til nedsprenging. Som verdikonservativ reagerer jeg sterkt på en slik utsprengning i et sårbart kystlandskap. Her er naturverdier vi ønsker å ta vare på, og interesser innen primærnæringer og turisme vi vil støtte. Som Høyremann ser jeg gjerne at man legger til rette for nye arbeidsplasser, men ikke den typen man ønsker seg gjennom denne prosessen. De mange leserinnleggene som stadig kommer i nye bølger, viser et sterkt engasjement mot planene, et engasjement som også kommer til uttrykk hvor enn du møter folk, dette er noe alle er opptatt av.

Politikerne viser til at man bare følger opp reguleringsplanen fra et tiår tilbake. Slik mener man å ha ryggdekning. Vel: stopp prosessen, og reguler tilbake til LNF-område, til primærnæring og fritidsboliger, slik området fremdeles fremstår. Vi skal ta godt vare på den industrien vi har, men tenke i nye baner når det gjelder arbeidsplasser. I en sak der politikerne synes å være sterkt i utakt med ønsker og følelser i lokalbefolkningen, er det eneste rette å fortøye snekka nå.

Gustav Reiersen