Asfaltlukt som sprer seg. Sjøbunn ødelagt av steinstøv, og en stor ubetalt regning i Strømsvika. De dårlige nyhetene står i kø i Lindesnes kommune.
Øst for Mandal har mange jobbet, diskutert og fortvilt. Stedet vi og våre forfedre har bygget, stein på stein, står i fare. Skogens ro, det lavmælte, det smålåtne, litt karrige, sjarmerende landlige står i fare for å bli totalt ødelagt av gruvedrift. Vi skal gjennomføre et grønt skifte ved å permanent ødelegge naturen. For noen, høyt oppe i kommunen, og i politikken, er dette logisk og sunn fornuft.
Rullering av kommuneplanens arealdel, Jåbekk sør og Sodevika. Områderegulering, detaljregulering, planbeskrivelse med KU, ROS, høring og ettersyn, innsigelser og klager. En mengde dokumenter er lest for å forstå. Hva betyr egentlig alt dette, har det noen betydning? Er det allerede for sent? Dummet vi oss ut allerede i 2012 og burde planlagt utflytting allerede da? Mang en politiker har minnet om at toget gikk for mer enn ti år siden.
Et bombardement av dokumenter er sendt ut fra kommunens administrasjon. Som oftest like før ferier og med lovens minimumsfrist for å gi tilbakemelding. Det er kjørt flere store planprosesser samtidig. Anmodning om forlenget frist for å svare er enten ikke besvart eller brysk avvist. Ingen medlidenhet der altså. Var det planlagt slik for å unngå brysomme tilbakemeldinger?
Klager er innsendt. Mange med overlappende synspunkt. Motforestillinger er dokumentert i et utall brev og ikke minst leserinnlegg i vår lokalavis. Likevel ble klagebehandlingen summarisk. Det enkleste var å bunte klagene sammen og lage et sammendrag. Konklusjonen var egentlig gitt. Private innspill og synspunkt er kun brysomme. De betydningsfulle motpartene er innsigelsesmyndighetene: NVE, fylkeskommunen og andre sektoransvarlige etater. Den største, Statsforvalteren. Lite annet ser ut til å bety noe for kommunen. Statsforvalteren er nå vaktbikkja for innbyggernes lovmessige rettigheter.
Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter. Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives.
Kommunen gjorde så et uortodokst valg. Det ble for vanskelig å forlike med Statsforvalterens krav til avbøtende tiltak, de hoppet like godt over meklingsbehandlingen der. Resultatet ble en løsning der Kommunaldepartementet nå kan bli den siste skanse. Der sitter forhåpentlig saksbehandlere som ser at planarbeidet ikke tilfredsstiller det vi må forvente, og deretter forkaster planen, uten ankemulighet.
Det foregår nå et initiativ for å trekke saken tilbake. Foreta nye vurderinger. Det er på høy tid at det skjer. Få tror på en fabrikk som skal produsere vindmølleunderstell hvor det sysselsettes 1500 mennesker og betales 22 millioner kroner i eiendomsskatt. Få tror at det er behov for 300.000 kvadratmeter industribebyggelse på Jåbekk Sør. Få tror at Lindesnes kommer til å ta en verdensledende posisjon innenfor bunnfast eller flytende havvind.
Det som er sikkert, er at to aktører ønsker å fylle lommebøkene sine med inntekter fra pukk og steinproduksjon. Dette er svært forurensende og støyende virksomhet. Det etterlater lite verdi til kommunen, sysselsettingseffekten er lav og det vil ødelegge gård og grunn for en rekke mennesker.
Og så naturen da. Skal vi begynne å tenke på det grønne skiftet snart?
Gitte Garvik, Terje Narum, Unni Wilhelmsen, Harald Jarl Kige, Tor Birger Eskeland og Svanhild Saure