Debattinnlegget var først på trykk i VG og er publisert i Lindesnes avis med skribentens samtykke.

Sosiale medier har endret livene våre totalt. Informasjon, underholdning, inspirasjon og andre mennesker er bare et lite tastetrykk unna.

Mobilen binder oss sammen på godt og vondt, og den siste tiden har jeg kjent mest på det siste.

Min generasjon har vokst opp med sosiale medier, og det er vanskelig å si hvordan vi hadde vært uten. Det blir rett og slett et fiktivt scenario. Det jeg likevel vet er at deler av sosiale medier-bruken vår skremmer meg.

Hele mobil-kulturen kan til tider være tøff å leve midt oppi. Alt skal legges ut, og ofte føles det som noen ikke er ordentlig til stede i øyeblikket. Det er som at det viktigste er å vise at man var på den festen, å ikke faktisk være der og danse, le og kose seg med vennene sine.

En ting er å legge ut bilder av seg selv og det man selv gjør, men veldig mange filmer også andre helt ukritisk. Jeg har stått på flere fester og vært redd for å bli filmet, selv om jeg ikke har gjort noe galt. Tanken på å havne på noens «story» uten å vite det, smyger seg ofte inn. Så mens jeg snakker med vennene mine og egentlig burde slappet av, sender jeg et blikk over rommet. Peker noen mobilkameraer mot oss nå? Er dette øyeblikket som skulle være mellom oss, blitt spredd til andre?

Jeg har ikke lyst til at alle skal se og vite hvor jeg er til enhver tid.

Jeg vil bare leve livet mitt med senkede skuldre, men når andre løfter opp mobilene og alltid skal vise fram hvor vi er og hva vi gjør, er det vanskelig å beskytte seg fra det. Jeg lurer på når vi bestemte oss for at dette er grei oppførsel. Er vi blitt så vant til det, at vi bare godtar det?

I tillegg til dette er det utrolig skremmende hvor lett man kan skrive anonymt om andre mennesker på Jodel. Det er ikke bare kjendiser og offentlige personer som blir sladret om på den populære appen. Flere steder ser vi at helt vanlige folk sprer rykter om andre vanlige folk. Det kan være elever som skriver om andre på skolen eller noen som spør om noen vet noe om hun på det fotballlaget eller han som jobber på Kiwi.

Jeg har kjent på redselen selv. Kan jeg være den neste som blir snakket om? Hva vil de skrive? Og hva gjør jeg da? Man blir så sårbar når folk kan skrive anonymt om deg, vennene dine og livet ditt.

Det faktum at folk som ikke vet noe som helst kan spre informasjon om deg et sted hvor så mange kan lese det, er utrolig ubehagelig og skremmende. Man kan ikke beskytte seg og man vet aldri når eller om noe blir sendt ut. Og ja, jeg vet at de fleste ikke sprer rykter om andre på Jodel. Men de som gjør det ødelegger for så sykt mange.

Jeg håper vi sammen kan stanse ukulturen med å skrive anonymt og snikfilme andre.

Foreldrene våre kunne leve livene sine og til og med kunne dumme seg ut, uten at noe ble lagt ut offentlig. En frihet min generasjon aldri har hatt, men som jeg håper vi sammen kan jobbe med å få tilbake, i hvert fall bare litt.

Nanna Thomsen, elev ved Mandal videregående skole