Debattinnlegg

Det er ustabile tider. Krig, sultkatastrofer og fattigdom – verden står overfor en rekke utfordringer. Til og med her i trygge Norge står utfordringene i kø. Strømpriskrise, økte matvarepriser, høyere rente og reallønnsnedgang.

Det ropes høyt om raske avgjørelser for å løse problemene. Vi må åpne for det grønne skiftet, bygge batterifabrikker, få fart på utbygging av ny fornybar kraft – og næringslobbyen brøler høyt: Hvis vi ikke møter opp nå, så går toget! Vi bli akterutseilt, og vi blir stående igjen på kaia med lua i hånda, mens andre land blir vinnere av det grønne kappløpet. Og hva skal vi da leve av?

Som politiker har du et stort ansvar for å finne de beste løsningene, enten du er lokalpolitiker, fylkespolitiker eller stortingspolitiker. De beste løsningene for fellesskapet. De bærekraftige løsningene som ivaretar dagens borgere, men også fremtidens borgere. Og det er her vi ønsker å legge fokuset – på fremtidens borgere. For når vi etter mange års velstand merker på kroppen at ingenting er for alltid, så kan det være fristende å velge de løsningene som ligger nærmest oss selv, og som lokker med videre utvikling og nye arbeidsplasser. Og det er kanskje litt vanskeligere å løfte blikket mot fremtiden og tenke langt nok for å sikre fremtidens generasjoner et godt liv.

De største utfordringene for verden (inkludert Norge) er klimakrisen og naturkrisen. Klimakrisen har vi hørt mye om, og er bakgrunnen for begrepet «Det grønne skiftet». Naturkrisen begynner også å få oppmerksomhet, men virker så ufattelig fjern for oss i Norge – vi har jo så mye natur! Og skal vi løse klimakrisen, så må vi være villig til å ofre mer natur – høres det kjent ut? Vel, uten å ta vare på natur, så løser vi ikke klimakrisen. Det er helt sant! En robust natur med et mangfold av arter må til for at også fremtidens borgere skal få et godt liv.

Kommunepolitikere sitter i disse dager og skal vedta nye arealplaner. Og ved hver rullering skjer det samme – vi må ha mer arealer til næring, boliger, infrastruktur osv. Som eksempel: Froland kommune ønsker seg areal til kraftkrevende industri på 4000 dekar – uten den veistandard som kreves. Arendal kommune ønsker seg nesten like mye nytt areal til næring og bolig på grunn av ringvirkninger som batterifabrikken kan gi. Og disse arealendringene vil igjen kreve mer areal til kraftledninger, veier og annet som ikke nødvendigvis kommer inn i arealplanen denne gang. Men vi har vel råd til å bruke mer areal, har vi ikke? Vi som har så mye «ledig» natur?

Hva er den største påvirkningen på naturmangfoldet? Det er arealendringer. Det er store og små byggeprosjekter som spiser seg inn på stadig nye områder. Det fortrenger arter, splitter opp leveområder, blir store barrierer for dyr og planter, ødelegger naturlig flomsikring, og fører til utslipp av klimagasser som igjen påvirker naturmangfoldet.

For å løse naturkrisen må vi verne den mest verdifulle naturen, ta vare på de store sammenhengende naturområdene, myra, ålegrasengene, gammelskogen, nøkkelartene som elvemusling og villrein. I Norge har vi vernet 17,5 prosent av landarealene og 3,6 prosent av havarealene, men målet er 30 prosent både på land og i hav innen 2030. Norge har et mål om å restaurere 15 prosent av ødelagt natur – innen 2025. Hvordan kommer det til syne i kommuneplanenes arealdel? Hvordan bør arealbudsjettet se ut for å gjenspeile den naturkrisen vi står i?

Naturkrisen må tas på alvor, også i Agder. Og det, kjære politiker, gjør at du må tenke langsiktig – veldig langsiktig. Og det kan gjøres ved å føre en restriktiv og bærekraftig arealpolitikk. Grønt er skjønt, gjenbruk er kjempelurt (også når det gjelder areal), og fremtidens borgere vil takke deg for at du også tenkte på dem.

Kronikk fra Forum for natur og friluftsliv Agder v/

Asbjørn Lie (Agder botaniske forening)

Dag N. Fagermyr (Aust-Agder Turistforening)

Tor Egil Høgsås (Birdlife Norge, avd. Vest-Agder)

Peder Johan Pedersen (Naturvernforbundet Agder)

Tor Harald Ottersland (NJFF Aust-Agder)

Svein Arne Skailand (NJFF Vest-Agder)