Som man roper i skogen

Om eldrebølgen – dagens store skrekk og politiske snakkis; en betraktning fra en som har levd noen år.

Som hjemmeværende i mer enn 20 år og mor til seks barn er det underlig å se utviklingen som har skjedd bare siden jeg ble voksen. På 1980-tallet ble det et etter hvert svært upopulært å få flere enn tre barn. Kvinner skulle ut i arbeid og bli samfunnsstøtter. Den politiske kampen om kontantstøtten kom da flere ville være hjemme med sine små de første leveårene. Kvinnene på venstresiden sto på barrikadene for å få «Alle kvinner ut i arbeid», het det. «Landet ditt trenger deg. Du må betale skatt og være en bidragsyter for velferdsstaten. Hvis ikke, blir du bare en bleiearbeider og det vil aldri bli noen greie på deg. Du vil få minstepensjon og aldri kunne bli en leder», ble det sagt.

Ja vel, tenkte jeg. På den tiden holdt jeg på med min bachelor etter et par år på universitetet. Siden gikk jeg på BI og videreutdannet meg innen ledelse mens jeg jobbet 100 prosent i en lederstilling.

Så mye for de profetiske kvinnene.

I dag har jeg seks voksne barn som alle er skattemessige bidragsytere. Til sammen betaler de mye mer i skatt enn jeg noen gang ville kunne gjøre. Jentene mine jobber i helsesektoren og guttene er alle gründere på hver sine felt. Tre av de har fra fem til ti ansatte i bedriften sin. Vi har ikke brukt barnehager eller andre samfunnsfinansierte goder, men greid oss selv og tatt vare på oss selv og våre familier.

Selvskryt? Egentlig ikke. Det er heller et eksempel på hva som kan komme ut av en stor barnefamilie med en hjemmeværende mor.

Jeg har vært så heldig å få være sammen med mine små og ta del i utviklingen deres. De har tatt meg med på sin spennende ferd gjennom livet og poenget med å skrive dette, er å dele betraktningen min vedrørende eldrebølgen. Hvis mange flere hadde valgt som noen av oss, ville vi neppe hatt en eldrebølge i dag. Det ville ikke manglet arbeidskraft i landet og det ville vært nok bidragsytere til å vedlikeholde den velferden vi har bygget opp.

Men, politikerne har ved sin måte å styre dette landet på lagt opp til det vi ser i dag. Den gang for lenge siden sa de at stat og kommune skulle ta seg av landets barn og eldre. Der er vi nå og de senere generasjoner er blitt innpodet med at slik skal det være. Det er bare det at med mindre barnekull over flere generasjoner har vi ikke det antall mennesker i arbeidsfør alder som landet trenger og derav ikke økonomi til å holde løftene som ble gitt. Å selv bidra med å ta seg av sine barn og eldre er ikke tema for dagens voksne. Å tjene penger er det viktige for de fleste i dag. Velferden er ikke deres problem.

Som det ropes i skogen, får man svar.

Anne Lund Sjøstrand