Ekspropriasjon var det første fremmedordet jeg lærte. Nå kjenner jeg selv på at det er vondt å forklare en fireåring at noen vil stjele skauen og huset til mormor og morfar.

Takk til alle som stilte i fakkeltog for å vise at vi vil bevare Homsvika og La Sodevika leve.

Takk til alle som kom for å vise at nå, nå er det er naturen sin tur. Takk til alle som har engasjert seg i saken.

Takk til alle som i høst stemte med hjerte for Sodevika. Tusen takk!

En stund tenkte jeg takk til alle som stemte for oss i Homsvika. Men dette er jo så mye større enn oss.

­­­­

Det er Kige, Skjernøy, Eskeland, Omland, Tregde, Skogsøy, Ime, Kleveåsen og Byen.

Det er Mannefjorden, Nordfjorden, Hille, Stusøy og Ryvingen.

Det er kajakk, snekketurer, friluftsarealer, sjøørretbekker og laksefjord.

Det er Mandal.

Det er bråk og det er mangel på stillhet til kaffen på verandaen.

Det er tyveri på høylys dag. Av eiendom og av stillhet. Av livskvalitet. Av beiter og av fremtidige generasjoners mulighet til selvforsyning.

­­­

Ekspropriasjon var det første fremmedordet jeg lærte. Nå kjenner jeg selv på at det er vondt å forklare en fireåring at noen vil stjele skauen og huset til mormor og morfar. For det er det det heter når man tar noe fra noen mot deres vilje.

Siden 70-tallet har mennesker i Homsvika og områdene rundt kjempet ganske alene for jorda de har kjær. Nå kjemper vi ikke alene lenger. Takk. Det setter vi ubeskrivelig stor pris på, for folk i Homsvika er hese av å rope.

At så mange engasjerer seg det gir meg håp. Håp for fremtiden. For vi gir oss ikke – la fornuften, naturen og fremtidens generasjoner vinne!

I takknemlighet,

Martine Kjerulf Narum