Høsten er kommet og de fleste lag og foreninger starter opp, både med spesielle livssyn og uten. For noen år siden var jeg distriktsarbeidssjef. Deretter hadde jeg 24 inkluderende arbeidslivsbedrifter her i vestfylket. Da som nå var det viktig å få voksne og unge ut i jobb og forhindre utenforskap. Da som nå var det også et mål å redusere sykefraværet.
Så spør jeg meg selv: hvor inkluderende er lag og foreninger overfor enslige voksne som ikke har bil eller familie i Mandal? Jeg tror at dette også gjelder flere.
Kirkeskyss var det noen som benyttet seg av, men jeg ser ikke dette avertert nå. Lag og foreninger inkl. NLM og Normisjon m.v., tenk dersom de hadde vært så inkluderende at de oppga et telefonnummer når dette skjedde?
Vi har også mange flyktninger i Mandal. Hvem vil oppta tidligere båtturer rundt Hattholmen og til Stusøy med grilling og fisking?
Når det gjelder ekte vennskap, så må dette vedlikeholdes med besøk eller telefon. Da blir det litt leit å høre at jeg ikke har tid. Det er heller ikke særlig kjekt for noen dersom det er noen i Mandal som ikke har det. En er kjent med at dette kan gå utover helsen, jf. henvendelser til Kirkens SOS, Røde Kors mv.
Odd Torjusen