Tanker ved inngangen til nye Lindesnes kommune

Nøyaktig i disse dager, 25. november, er Mandal industriforening 62 år.

Helt fra starten i 1957 var det enighet om at bedrifter i byens omegn også skulle være velkomne som medlemmer. Undertegnede fikk i 2007, ved 50-årsjubileet, æren av å holde jubileumsforedraget (www.mandalin.no/historien) og nå, ved inngangen til nye Lindesnes kommune, kan det være interessant med noen tanker ut fra dagens perspektiv. Først en digresjon: I 2023 er Marna-motoren 100 år. Jeg håper at noen tar tak i det.

I 2018 skiftet Mandal Industriforening navn til Mandal Industri og Næring, for bedre å speile medlemsmassen, da majoriteten ikke lenger er «industribedrifter». Nedslagsfeltet er nye Lindesnes og omegn. Allerede her forstår vi at samfunnet har endret seg. Men hvorfor er dette interessant? Fordi Mandal Industri og Næring omfatter 52 medlemsbedrifter med rundt 2500 ansatte, altså en betydelig del av næringslivet i nye Lindesnes kommune. Jeg tenker ikke bare på disse 52 medlemmene, men på alle som driver en virksomhet i vår kommune, stor eller liten.

Fordi, både i et historisk og dagens lys er det industri, næring og handel som er reisverket i vårt samfunn. Ja, vi snakker om den nye kommunens skjelett. Jeg vet at det fleste av våre politikere forstår dette, men ofte virker det som at de glemmer det når de går inn i kommunestyresalen. Da kan fokus bli et annet og vi kan ende opp med kommunal benskjørhet.

Tanken bak kommunesammenslåingene var å skape mer «robuste» kommuner, som var regjeringens yndlingsuttrykk en periode. I min naivitet trodde jeg at det betydde kommuner med bedre økonomi. Nå har jeg forstått at det antagelig kan sammenlignes med å montere solceller på taket: Gevinsten kommer etter 20–30 år. For i mellomtiden synes administrasjonen å ønske mer administrasjon, nytt rådhus, etc.

Jeg er ikke i tvil om at den nye kommunen fint hadde greid seg med en god del færre ansatte enn summen av de tre kommunene, færre ledere og naturlig avgang. Så mener jeg også at den godt kan klare seg med dagens bygningsmasse og naturlig vedlikehold. Skal man oppnå en robust kommune så er det ikke der fokus må ligge. Fokus må være kommunens skjelett og kampen mot kommunal benskjørhet. Fokus må ikke være på «lys i husan», men lys i næringslokalene. Blir det lys i næringslokalene så blir det også lys i husan. Budsjettdebatten må, noe spissformulert, ikke være en diskusjon om utgiftene, men om inntektene. For mens utgiftene er offentlige, og ofte bundet, så kommer inntektene fra næringslivet, som er ubundet.

I mitt foredrag i 2007 forsøkte jeg meg på en titt inn i fremtiden: «Siden samfunnet hele tiden er i endring så må næringslivet også være det», sa jeg. Dette var ikke en så veldig fancy spådom akkurat. Men det neste jeg sa var litt bedre: «Dessverre er ikke bedriftene kun avhengig av sin egen kompetanse, marked og etterspørsel, men også av de rammevilkår politikerne gir de. Våre lokalpolitikere bør i større grad akseptere at den risikokapital som eventuelt er tilgjengelig i en kommune ikke kan benyttes til skole, eldre og velferd. Dersom man ønsker en andel av disse pengene kan det kun skje gjennom verdiskapning og økt sysselsetting. Forutsetningen for det er at da må det legges til rette for at investorene ønsker å bruke sine penger i nettopp denne kommunen, ved å gi incentiver slik at investeringslysten slår rot. Hvis ikke går pengene til andre kommuner som tilbyr bedre rammevilkår».

Heldigvis har jo kommunen de senere år hatt en god næringsutvikling. Jeg syns bare at jeg nå kan ane tendenser til voksesmerter i den nye kommunen. Når vi vet at næringsetablering kan være skjøre saker og politiske vilkår er ferskvare, så kunne det, nå ved inngangen til den nye kommunen, være betimelig å minne om det. Har kommunen penger til overs så bruk de fornuftig!

Oddwin Skaiaa

tidligere medlem av industriforeningen

Les hele saken med abonnement