I avisinnlegget «Kan dere ordførerkandidater virkelig stå inne for dette?» spør Jan Terje Nielsen, Knut Riple, Roar Lie, Henk Nevland og Herbjørn Pedersen ordførerkandidatene fra Ap, H, Frp, Sp og KrF dette spørsmålet om utviklingen i Sodevika og Homsvika. For min del kan jeg svare JA, noe jeg har gitt uttrykk for tidligere i debatten om dette også. Så må jeg tilføye at KrF som parti er delt i dette spørsmålet, så dette innlegget er et svar på spørsmålet rettet til meg som ordførerkandidat.

Gjennom politisk behandling så langt, tror jeg de fleste politikere er klar over at det som er eksemplifisert av aktiviteter og arbeidsplasser i planområdet nettopp er det, eksempler på hva som kan komme.

Det er mer regelen enn unntaket at kommuner regulerer næringsområder før man vet konkret hva som blir etablert på området. Næringslivet vil ha regulerte, og helst ferdig planerte tomter, før de etablerer seg hos oss.

Det vi imidlertid vet, er at Sørlands- og Vestlands-kysten mangler havnefasiliteter med bakenforliggende arealer for å støtte opp om den massive satsningen på havvind som kommer i Nordsjøen. Vi vet også at kysten i vår kommune er strategisk plassert i forhold til feltene som kommer. Agder som region posisjonerer seg også samlet inn mot det som kommer.

Agder og Lindesnes må ta sin del av denne satsningen. Som politikere er vi satt til å vekte ulike interesser opp mot hverandre, og for meg veier de næringsmessige forholdene tyngst i denne saken. Denne kommunen trenger flere arbeidsplasser og økt tilflytting for å møte framtidas utfordringer. Vi trenger økte inntekter og økt skatteinngang for å opprettholde et godt tilbud innen skole, eldreomsorg, brannvern og distriktstilbud, for å nevne noe. Som politikere blir vi møtt med kraftige protester så fort folk opplever endringer på slike områder. Jeg frykter for mye av dette dersom vi ikke er villige til å ta en tydelig posisjon i den satsingen som kommer nå.

I debatten om Sodevika er det forståelig nok mye fokus på nedsprengt natur, tap av artsmangfold, Montreal-avtale og lignende. Jeg er enig i at nedsprengningen av Sodevika og Homsvika er et stort inngrep i naturen, og jeg har i avsnittet over argumentert hvorfor jeg likevel kan gå inn for dette.

Jeg savner nok også i debatten at klimatrusselen kommer mer i fokus. Skal vi klare å erstatte de store mengdene med fossil energi og tilhørende klimagassutslipp som verden bruker nå, er det slik jeg ser det, vindkraft som kan være med å erstatte dette på kort sikt. Klarer vi ikke denne energiomstillingen, kan vi virkelig begynne å snakke om tap av natur og artsmangfold med en farlig temperaturstigning både i atmosfæren og ikke minst i havet. Så anerkjenner jeg i rettferdighetens navn at man kan være for havvind og mot nedsprengning av Sodevika.

Erstatning for tap av eiendom som følge av nedsprengning og støy følger fastlagte juridiske bestemmelser. Derfor er det ikke slik som avisinnlegget kan gi inntrykk av at tiltakshaver Bertelsen & Garpestad kan sprenge i årevis før noen får utbetalt erstatning. Er det ikke penger til å betale ut til de som har juridisk krav på dette, kan man heller ikke starte å ta ut stein. Politikerne har også en mulighet til å legge inn rekkefølgebestemmelser på dette i reguleringsplanen, men i utgangspunktet er jussen klar her.

Når dette er sagt, har jeg full forståelse for dere som har eiendommer innenfor reguleringsplanen og i nærområdet som vil bli berørt av dette inngrepet og har sterke følelser knyttet til eiendommene. Jeg vil derfor avslutte innlegget mitt litt personlig: Min mor vokste opp på Forus i Stavanger på 50- og 60-tallet. Hennes barndomshjem var et lite småbruk der min mormor og morfar drev med høns, dyrket grønnsaker på et par jorder og ellers stelte en stor hage med frukttrær og bærbusker.

På slutten av 60-tallet ble hele området, inkludert mine besteforeldres eiendom, regulert til industri og dermed strengt båndlagt. Dette varte hele 70- og 80-tallet. De ville på et tidspunkt bygge nytt hus – dette ble avslått. Å fradele tomter til noen av sine fem barn var helt uaktuelt. Industrien vokste seg stadig nærmere. Det nye hovedkontoret til det nystiftede norske oljeselskapet Statoil ble bygget noen steinkast unna. BP, Phillips og Total etablerte norske hovedkontorer på rekke og rad. Hvorfor? Fordi framsynte politikere i Stavanger og Rogaland på 60- og 70-tallet så hva som ville komme i Nordsjøen og regulerte næringsområder på land deretter.

Og resultatet? På midten av 80-tallet forsvant det lille småbruket også. Der min morfar dyrket gulrøtter - der vi søskenbarn lekte blant pære-, plomme- og epletrær - huset der min mormor serverte oss barnebarn verdens beste pølser eller, skjult for våre foreldre, serverte loff med sjokoladepålegg – alt forsvant! Tomta er nå dekket av asfalt, glass og betong og huser bygget til et av Norges største oljeservice-selskaper. Alle oss etterkommere har selvfølgelig følelser knyttet til dette.

Men vi ser også et annet resultat: En av landets desidert sterkeste vekstregioner, høye eiendomspriser, befolkningsvekst, lave tall på utenforskap, et variert næringsliv, mange arbeidsplasser, og ingen eiendomsskatt.

Det er denne interesseavveiningen politikerne nå må gjøre i Lindesnes kommune.

Svein Jarle Haugland (KrF),

varaordfører Lindesnes