Peder Johan Pedersen

Fylkesleder i Naturvernforbundet i Agder

Debattinnlegg

«Det er vekkelsesluft over landet». Noen minnes nok Åge Samuelsen og hans oppbyggende sang. Den gir assosiasjoner til hva som pågår i Agder; en vekkelse om havvindsatsing i Nordsjøen og hva det hevdes den kan bety av næringsetablering i flere Agder-kommuner.

Det er Nordsjø Syd og Utsira Nord det nå dreier seg om, men også planer for utbygging fram mot 2040 med mål om 30.000 megawatt eller 120 twh. Det fortalte Rune Klausen fra «Framtidens Havvind» på et folkemøte i Buen i november. Til sammenlikning produserer Norge i dag nær 150 twh per år, hvorav vi selv bruker cirka 135, så det er virkelig løft over planene for havvind i Nordsjøen.

Nordsjø Syd ligger helt syd i vår sektor av Nordsjøen på grense til Danmarks sone, og dekker et areal på 2591 km2 hvor planene forutsetter 1500 turbiner med en årsproduksjon på 7 twh. I areal vil Nordsjø Syd være fire ganger større enn Kristiansand kommune!

Havvindsatsingen er med andre ord gigantisk og vanskelig å fatte omfanget av. Men satsingen må ha et grunnlag i uhildede fagrapporter om de miljømessige konsekvensene av disse planene etter prinsippet «fra vugge til grav» og legge til grunn «føre-var- prinsippet» slik naturmangfoldloven krever om forskning skulle gi usikre anbefalinger og konklusjoner.

Politiske beslutninger må ta lærdom av hva den landbaserte vindindustrien førte med seg av naturødeleggelser, noe politikerne først tok inn over seg etter det folkelige engasjementet landet over. Havvindssatsingen vil få konsekvenser for fugl, fisk, sjøpattedyr, marine økosystemer og med forurensing som vi må ha fakta om. Hva vil det for eksempel innebærer at Nordsjø Syd skal etableres med bunnfaste turbiner i vårt alle viktigste gyteområder for nøkkelarten tobis?

På tilsvarende måte må vi ha kunnskap om hvor og hvordan turbinene er produsert. I dag vet vi også lite om plastforurensing fra turbinbladene, men vest i Jylland er det nå mistanke om alvorlige forgiftning av kyr etter havskum med innhold fra turbinblader (syntetiske, fluorholdige stoffer som er svært sent nedbrytbare og med akkumulativ virkning). I dag lar turbinbladene seg for øvrig ikke resirkulere. Vi kan derfor ende opp med svært arealkrevende avfallsdeponier når disse må byttes ut.

En rekke svært sjeldne jordarter og mineraler inngår i vindturbinene og noen av disse magnetiske jordarter (REE – rare earth elements) som neodym – utvinnes i dag bare i Kina, i Indre Mongolia. Vi vet lite om hvordan gruveindustrien her foregår, men BBC Future laget en rapport fra stedet med overskriften «It feels like hell on earth». Området rundt byen Baotou hvor det tidligere var frodige landbruksarealer er omgjort til en enorm innsjø med boblende, giftig og radioaktivt avfall. Ett av verdens mest forurensende områder. Og andre sjeldne og begrensede mineraler til vindturbiner og produkter vi ellers trenger for «Det grønne skiftet», utvinnes av gruveselskaper noen med et frynsete rykte i land som Indonesia og Kongo med alvorlige miljømessige og sosiale konsekvenser. En ubehagelig, men nødvendig kunnskapsinnhenting.

Fra ulikt hold forventes det at strømmen fra Nordsjø Syd føres til Norge og ikke til Europa. Strømpriskrisen har bidratt til det og en annen avgjørelse vil være politisk krevende. Men vi vet at vinden er ustabil og varierer fra dag til dag, fra årstid til årstid. Når det derfor er vindstille i Nordsjøen, vil havvindanleggene ikke produsere strøm. Det innebærer at strømmen fra et ferdig utbygget Nordsjø Syd, 7 twh, må ha tilsvarende balansekraft i Norge når den føres i kabler til Agder. Hvor skal den komme fra? Det er lite trolig at den da kan hentes fra Danmark siden vindstille i Nordsjøen også stopper strømproduksjon utenfor Jylland. At ulike krefter nå varsler utbygging av vernede vassdrag og til og med forbereder oss på atomkraftverk i Agder, må vi sette i denne sammenhengen.

Verden klarer ikke å stabilisere den globale temperaturøkningen til 1,5 grader. Det brukes både av lokale og nasjonale krefter for å forsere havvindutbygging. Vi har ingen tid å miste, men faren er at vi ender opp i uforutsette og krevende problemer fordi vi ikke har tid til trygge beslutninger der de ulike konsekvensene av havvindsatsingen fremkommer. Lokalt ser vi alt nå i flere kystkommuner i Agder hva tidspresset forberedelser til havvindindustri fører til. Uerstattelig natur i strandsona sprenges ned i kommuner for å klargjøre industritomter med omfattende miljøbelastninger som konsekvens for folk og artsmangfold. Og prosessene preges av hastverk som det er all mulig grunn til å stille spørsmål ved, særlig om begrunnelse og lovavklaring.

Folk har for eksempel påvist at motivet for å sprenge i stykker uerstattelig kystlandskap i Lyngdal og Lindesnes i første rekke må være for å selge stein, mer enn å legge til rette for industrietablering ti til tolv år fram i tid.

Havvindutbygging i Nordsjøen har ført til en klondykestemning som vi må ha et kritisk blikk på. I det hele tatt, må vi ha svar på kompliserte spørsmål. Ett som det av plasshensyn ikke har vært mulig her å gå nærmere inn på, er hvilke primærbehov som strømmen fra havvindsatsingen skal dekke. Det er også nødvendig å se på samfunnsområder der vi kan og må redusere forbruk, energi inkludert. Det er et pålegg til oss i «Det grønne skiftet», like viktig som grønn vekst.

Peder Johan Pedersen, fylkesleder i Naturvernforbundet i Agder.