Debattinnlegg
Våre hverdager fremstår som regel tredimensjonale, selv om enkelte mandager kan gi et todimensjonalt, flatt inntrykk. De gror seg ofte til en ekstra dimensjon i løpet av dagen.
Ifølge forfatteren av boka «Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden», Roman Krznaric, har vi også tidsaspektet som en faktor ved vår tilværelse, ofte da med fokus på den knappe tid, men hos Krznaric er dyptiden vesentlig, den som strekker seg ut over våre egne liv. Med fare for å bli arrestert av autoriteter på området, beveger vi oss da inn i en fjerde dimensjon.
Nye begreper, men ikke nye ideer. Spoler vi tilbake før de todimensjonale tallene fikk overtaket på den tredimensjonale verden, var fremtidens generasjoner, vår genetiske arverekke, en vesentlig motivasjonsfaktor for det daglige liv. Det gav mening å se seg selv fornyet og gjenskapt, mens man selv eldet, i en verden minst like vital som den man kom til.
Flere av våre mer teknologisk «primitive» medborgere, rundt forbi i verden, hadde og har merkelig nok også denne innstillingen til tidsdimensjonen, til tross for liten erfaring med konsekvensene av å nedprioritere eller overse den. Det er her forfatteren hevder at evnen finnes hos alle mennesker, men at dyptid-horisonten er en av evolusjonens senere oppfinnelser. Kanskje er dette en av naturens finurlige forsikringer mot menneskets potensial til å redusere drømmene til en planet til mareritt? Dyptid gir oss en emosjonell tilknytning til noe som ikke har skjedd ennå, til noen som ennå ikke lever.
I det nye året, kan det derfor være fint å tenke på de mest dagligdagse ting, de tingene vi regjerer noenlunde. Transport av alle ting, kan gjøres i ulike dimensjoner og bevissthetsnivå. Alt vi gjør i dag, har en forsinket reaksjon der fremme. Det kan også være rekreasjon å gå eller sykle inn i dyptiden, en dimensjon mer i livet, en bevegelse av omsorg for dem som kommer, fremfor vanen å kjøre tredimensjonalt i en stadig flatere verden. Bare sånn for følelsens skyld, en gang i blant.
Nyttårshilsen, Kristian Køvener