Debattinnlegg

Det er «grønne» argumenter om fornybar kraft og arbeidsplasser som er hovedgrunnene til at mange lokale politikere sier at de vil stemme for Sodevika-prosjektet.

Skjærgården skal ofres for at vindkraft ute i havet skal bygges. Heldigvis går det opp for flere og flere at havvindprosjektene er både miljøfiendtlige, naturødeleggende og høyrisikable økonomisk sett. Vi får håpe at denne erkjennelsen også når kommunestyrepolitikerne i Mandal når de får satt seg grundig inn i saken.

For det første: Lovnader om at området, når det er lagt flatt, vil bli brukt til vindturbinproduksjon er ren lokkemat.

Vindturbinutbygging til havs kan vise seg å bli en kortvarig affære fordi det krever så store arealer at det er i direkte konflikt med den nylig inngåtte Montreal-avtalen om at 30 prosent av alt hav og land skal bevares. Når Sodevika omsider ligger flatt som et sår i skjærgården (dersom steinknuserne ikke går konk under marsjen), er det stor sjanse for at havvind er gått av moten.

Vi har sett det tilsvarende skje når det gjelder vindturbiner på land. På begynnelsen av 2000- tallet var det vindturbin-bonansa i Norge. Samtlige partier på Stortinget, fra SV til FRP stemte for utbygging av vindturbiner i fjellheimen og langs kysten. Vindkraft var på moten, vindkraftlobbyistene sto i kø på Stortinget, og de aller fleste politikere på venstre- og høyresiden lot seg forføre.

Resultatet kjenner vi. Finansakrobater med pengebinger i skatteparadiser tok styringen med vindturbinutbyggingen. De tapper statskassen for penger gjennom subsidier. Hele vindturbineventyret på landjorden er en skandale. Både politisk, økonomisk, miljømessig og naturmessig.

Nå skal det riktignok sies at krefter i både SV og FrP nå uttrykker anger for sin støtte til vindturbiner på land.

Dessverre ser det ut til at Stortinget har fått en ny «klondyke»- stemning når det gjelder vindturbiner til havs.

Jeg tror dessverre at dette også blir et kortvarig eventyr, med en like dårlig slutt som for landturbinene. Havturbiner er enormt ressurskrevende. Hver enkelt turbin bygges av tonnevis av stål, aluminium, betong, glassfiber, sjeldne jordmineraler og tusenvis av liter med hydraulikkolje. Denne industrien kan neppe kalles grønn og bærekraftig! Turbinene har kort levetid. Hvem tar hånd om fjerningen og avfallet når de om 25 år er ubrukelige og finansakrobatene har forlatt skuta? Nye milliarder ut av statskassa?

Jeg forstår godt at vår dyktige ordfører, og andre politikere ønsker sin bit av milliardene som regjeringen deler ut til havvindprosjekter. De mener at vi må ofre Sodevika for å få vindturbinindustrien til Mandal. Men her tror jeg de er ute på gyngende grunn og kanskje faktisk på ville veier. Når man skal ta viktige strategiske avgjørelser, er det kost/nytte/risiko-prinsippet som bør avgjøre beslutningen. I dette tilfellet mener jeg at dette prinsippet tilsier at hele Sodevika-prosjektet bør skrinlegges.

Dette av følgende grunner:

1. Kost: Kostnadene er meget store både på det menneskelige, det naturmessige, og kanskje også det økonomiske området (se neste avsnitt).

En del av Mandals indre skjærgård raseres, og veldig mange mennesker, herunder fastboende, hytteeiere og båtturister vil plages med støy i mangfoldige år, og i et område som strekker seg over store deler av Mandals østlige skjærgård.

2. Nytte/risiko. Nytten er høyst tvilsom fordi risikoen for at dette går galt er formidabel. Her er det ingen garantier for at man får positive ringvirkninger av prosjektet, med hverken arbeidsplasser, industri eller kommunale inntekter. Det kan faktisk bli et økonomisk og naturmessig mareritt for kommunen dersom det ikke går den veien ordføreren og andre politikere håper på.

De har foreløpig bare ett firma uten særlig store finansielle muskler som skal bære hele prosjektet. Hva om de ikke lykkes? I tillegg kommer en rekke andre uavklarte premisser inn. Sodevika-prosjektet er gambling hvor innsatsen og risikoen er altfor høy!

Mandal kan selvsagt ikke leve av sørlandsidyll alene, vi må av og til ofre natur for å tiltrekke oss industri. Men jeg mener at byen har vært meget sjenerøs med å utvikle deler av vår skjærgård til havn og industriformål. Jeg tenker da på Gismerøya, Strømsvika og Natokaia og anlegget inne i fjellet der. I tillegg har vi Jåbekk. Dette er områder som kan utvikles videre med mer fremtidsrettede og mindre naturødeleggende prosjekter.

Kanskje kommer det nye muligheter om kort tid med neste generasjons sikre kjernekraftverk basert på Thorium i småskalaanlegg?

Det vil være innovativt, mens vindturbiner nok snart blir sett på som forhistorisk.

Derfor, kjære politikere i Lindesnes kommune: Ta et skritt tilbake. Senk skuldrene. Tenk over om det kanskje i sum er det beste for byen å stemme for det som så mange mandalitter ber dere om:

La Sodevika leve!

Mandal lever best med dette valget.

Finn Morten Bessesen