Avlatshandel og hvitvasking av skitten kraft

Vi er stolte av at vi nordmenn kan benytte ren utslippsfri kraft i våre hjem, i industrien og på våre nye EL-biler.

NVE sine tall viser at i 2016 produserte vi samlet 149,5 TWh strøm totalt. Av disse var 146,3 TWh fornybar kraft produsert hovedsakelig som vannkraft. Altså produserte vi 98% ren kraft som bekrefter at vi kan ha ren samvittighet når vi bruker vår EL-kraft her i Norge.

I kommunestyret i Audnedal 9/5-19 tar så Høyre-representanten ordet og forkludrer dette vakre energibildet vi har i Norge. I saken om vindturbiner, viser han til at vi behøver å produsere mer fornybar energi, bl.a. ved vindkraft. Han sier: «1/3 av kraften vi tross alt bruker i Norge i dag, er fossil kraft!»

Siden alle av de andre 16 representantene er tause og ikke kommer med motforestilling til påstanden, ja, så har han vel rett da?

For noen skapte nok dette tvil om det derfor er rett å stemme nei til vindturbiner i Audnedal. Som eneste tilhører til saken hadde jeg der og da vanskelig for å sitte stille og holde munn. Der og da bestemte jeg meg for å belyse disse påstandene litt bedre for politikerne. Hva og hvem har rett?

Som et ledd i EUs klimapolitikk har Stortinget sluttet seg til EUs ordning med kjøp og salg av opprinnelsesgarantier for strøm. Selskaper i utlandet har kjøpt opp renhetsgarantier fra norske kraftselskaper. Disse selges så ut til kunder som ønsker å kunne framlegge en garanti for at den kull-, olje- eller vasskrafta de benytter egentlig er fossilfrie.

Når et norsk kraftselskap har solgt en opprinnelsesgaranti til en utenlandsk kjøper, kan ikke denne mengden kraft lenger regnes som fornybar i Norge selv om den brukes her og er produsert av vannkraft her.

For oss betyr dette at salg av garantier for ren kraft fører til at vi må bokføre disse som solgte ren TWh energi. For å få vårt eget energiregnskap til å gå opp, må vi derfor nå føre opp mankoen i forbruket vårt som fossil kraft.

I 2016 står vi offisielt oppført med et fossilt forbruk på 64%, selv om vi i realiteten er nærmest forsynt med kun ren fornybar energi. Med Stortingets velsignelse får kraftselskapene ekstrainntekter ved kun å selge garantier. Det norske selskapet ECOHZ omsatte i 2017 for 206,4 mill. kr i slike garantier. I 2016 omsatte de for 55 TWh, 37,6% av vår fornybare kraft i Norge.

Ordningen fører altså til at strømmen vi får fra norske vannkraftverk må regnes som «skitten», mens forbrukere i Europa som bruker kullkraft kan vise fram garantien om å være miljøbevisste.

Er det denne skitne «hvitvaskingspolitikken» og avlatshandelen Distrikts-Norge nå skal lokkes og tvinges inn i ? Skal vi ofre natur og fauna her for å produsere ny fornybar ren energi til eksport slik at flere bedrifter i Tyskland får renvasket sine produkter og dermed står sterkere i konkurransen mot norske kraftkrevende produsenter?

Så derfor sender jeg en takk til Høyre-representanten i Audnedal som satte meg inn på et viktig og interessant tema innen vår energi- og miljøpolitikk i Norge. Det var vel det en kaller en halvkvedet sannhet som vi så ofte opplever blir brukt i politikken til fordel for vår egen sak.

«Når pengene i kisten klinger, da sjelen ut av skjærsilden springer!»

Steinar Fuglestveit