Havet er Mandal. Havet er skjærgården. Havet og naturen er noe vi mennesker må være ydmyke for. For hvem er vi til å ødelegge det? Vi har det jo bare til låns.
Jeg elsker Mandal. Jeg er oppvokst i byen, og alle mine somre har jeg tilbrakt i skjærran og i det gamle gjestgiveriet i Skjernøysund. Jeg har utforsket skjærgården i Mandal, og livet på havet, sammen med familien min, i motorbåden, alene i kajakk og i min egen båt i tenårene. Mandal, havet og særlig livet i Skjernøysund, er viktig for hele min identitet. For hvem jeg er. I likhet med Kleven, er bebyggelsen i Skjernøysund en historisk viktig uthavn, og en verdi som ikke kan måles i penger. For det er mye snakk om verdier for tiden. At ved å realisere planene for Sodevika, vil vi skape nye og viktige verdier. Men hva med de verdiene vi allerede har? Hvordan blir de vektlagt? Hva med de verdiene som skaper skjærgårdslivet i Mandal? Hva med de kulturhistoriske verdiene, som for øvrig er vedtatt i kulturminneplanen til kommunen, hva med de verdiene? Og hva med de verdiene alle vi mandalitter ser i havet, i byen, i skjærran, hvor kommer de inn?
Da jeg først hørte om Sodevika-planene var det første jeg tenkte «Vi kan jo ikke være i mot dette?» Vi kan jo ikke sette oss på bakbeina og si «Ikke i min bakgård?». Det er ikke sånn vi bør møte det grønne skiftet. Når jeg nå har satt meg mer inn i saken har jeg kommet til at jo, det må vi faktisk. Her er belastningen for stor.
Som tidligere medlem av AUF og Arbeiderpartiet er jeg egentlig glad for at vi har et Arbeiderparti-styrt kommunestyre. Det er de jeg ser på som mine folk. Det er jo de jeg egentlig vil skal bestemme. Det er mennesker jeg kjenner, som jeg respekterer, og som jeg i oppveksten har sett på som mine politiske forbilder. Nå er jeg skuffet. Jeg er skuffet over at det tilsynelatende ikke er noen som ser ut til å rikke på seg for å få stoppet disse planene. Det synes jeg er svært bekymringsfullt! At etter all denne motstanden vi ser, så er det ingen som sier «Okei, la oss ta to skritt tilbake og tenke oss om. Kanskje vi ikke vet best likevel?»
Jeg blir provosert over tempoet i denne saken. At alt skal gå så fort og at det ser ut til å være så få som lytter. Det at denne saken skal gjennom før høstens valg er for meg vanskelig å se gode argumenter for. Makta rår, og det er veldig tydelig. Jeg mener at det å ikke gjøre Sodevika til en valgkampssak er å ikke ta demokratiet på alvor. Og det er noe alle medlemmene i kommunestyret må tenke nøye gjennom om de kan stå for. Jeg kan ikke huske en sak som har møtt så mye motstand som denne. Jeg håper våre representanter i kommunestyret tenker seg nøye om. Jeg skriver våre, fordi det er det de er. De skal representere oss, og jeg håper hver representant tenker godt over om de føler at de gjør det i denne saken.
For oss som er oppvokst i Mandal, som er oppvokst i skjærran og ved havet, er det vanskelig å forestille seg noe som er bedre. Somrene i Mandals skjærgård er for tiden full av lokale barn og ungdommer i egne båter. Hvor trygg blir sjøveien fra Mandal til marinaen hvis Sodevika-planene blir en realitet? Hvor mange foreldre tør da å la barna sine få egne båter og la dem utforske skjærgården på egen hånd? Er ikke det og en verdi det er verdt å ta vare på? Er ikke kystkulturen vår også en verdi?
La naturen leve. La havet leve. La skjærran leve.
Hodet kaldt, hjertet varmt.
Sigrun Vasby