Vi mangler sykepleiere/helsepersonell. Blant politikere blir denne usannheten gjentatt til det kjedsommelige. Denne påstanden blir ikke mer sann om den gjentas inn i det neste århundre, for antallet uteksaminerte, autoriserte sykepleiere representerer ikke antallet som praktiserer sitt yrke gjennom et helt livsløp. Sannheten er at mange er blitt utbrente, uføretrygdede eller innså at egen helse måtte prioriteres og fant seg annet å gjøre. De finnes, men den pågåtte effektiviseringen har tatt kvelertaket på dette fantastiske yrket.

La oss gå tilbake noen tiår. På 1990-tallet hadde helsepersonell tid til å gå på toalettet i arbeidstiden uten å få dårlig samvittighet. De behøvde ikke løpe eller skynde seg for å gi den pleien som skulle gis - uten i særlige tilfeller. Pleierne hadde tid til å diskutere vanskelige tilfeller med kollegaer, gi hverandre oppmuntring og ta over for hverandre ved behov.

I hjemmesykepleien satte man seg ned med brukeren når det ble gitt medisiner og mat. Brukeren ble hørt om han/hun hadde andre plager enn de kjente og kunne ta tak i det. Eller man tok oppvasken, ryddet søppel eller lignende. Brukeren opplevde å få omsorg.

I 2002 ble alt forandret. Undertegnede jobbet selv i hjemmesykepleien da stoppeklokken ble innført. Man måtte ta tiden på hvor lang tid man brukte for å gi medisiner, servere mat og stelle sår m.m. Det var ikke lengre lov å sitte ned, ta oppvasken eller tømme søppel. I dag må du betale ekstra for dette.

Å stå med stoppeklokken i hånd gir ikke mye rom for omsorg. Ut med omsorgen og inn med hastverk og stress. Det blir kalt effektivisering. I praksis er det blitt slik at medisin blir gitt stående foran brukeren. Maten blir satt på bordet, værsågod. Det er vanskelig å utvise vennlighet og medmenneskelighet når man alltid har det veldig travelt.

Vi kvinner, og særlig vi som velger å bli sykepleier og omsorgspersonell, har et innebygget behov for å ta oss av syke, sårede og trengende. Det ligger i vår natur og holder oss gående, også når pleien blir veldig krevende, slik som det er blitt i dag. Men når det er sagt, det er skjedd mye bra i helsesektoren de siste tiårene, men stoppeklokken var ikke en av dem.

Under debatten i Marnardal den 17. august ble overnevnte usannhet fremsatt som fakta flere ganger i debattpanelet. Av de temaene som ble tatt opp til debatt denne kvelden, var det kun temaet helse og sosial der spørsmålene fra publikum ble avskåret. Møteleder tillot alle spørsmål fra publikum i alle temaer – unntatt helse og sosial. Dette er veldig beklagelig, da Helse og Sosial er det temaet som brenner mest i den norske befolkning - også i Marnardal, etter hva jeg har forstått.

Undertegnede ønsket å påpeke ovenstående, men slapp altså ikke til. Det er derfor nødvendig å klargjøre overfor publikum som var til stede at tingenes tilstand ikke er slik det ble fremstilt; at det ikke finnes flere sykepleiere. De finnes.

Hele Norge bør utfordre Stat og kommuner, som har hele ansvaret her, på dette. Der er fortsatt nok søkere til å opprette flere utdannelsesinstitusjoner innen helserelaterte yrker, selv om årets tall innen sykepleie er gått kraftig ned. Noe av olje-/kraftinntektene våre må kunne brukes på oss selv når det brenner, for det gjør det nå. Hvis ikke kommer fremtidige generasjoner til å arve et land der velferdsgodene er rasert og enhver har nok med seg selv. Det blir et kaldt og hjerterått samfunn, uavhengig av hva vi gjør for klima og miljø.

Undertegnede brenner for verdige forhold for eldre og trengende og for bedre arbeidsbetingelser for helsepersonell. Mitt parti, FrP, har en lang historikk for å bedre levekår for de eldre og får vi muligheten, lover vi i Lindesnes FrP å gjøre hva vi kan.

Anne Lund Sjøstrand,

Lindesnes FrP, nr. 7 på lista til årets kommunevalg