På fryktens vinger

Den koselige og livlige gågata i Mandal er blitt stille og folketom. En og annen går eller sykler igjennom den, men butikkvinduene er mørke og dørene stengte – alle sammen, i likhet med alle andre tjenester i byen og kommunen. Rundt kjøpesenteret er det en og annen butikk som holder enda og heldigvis, matvarebutikkene. Men i det store og hele er det frykten og uhyggen som råder og alle vet hvorfor – Corona viruset.

Dette influensaviruset som har fått navnet Corona har flydd fra Kina, til Italia og Østerrike og så videre til mange land. Sammen med viruset kom også frykten. Til Norge kom frykten før viruset, som i skrivende stund har tatt like mange liv som det i fjor døde HVER DAG i et halvt år i daværende influensaepidemi. Det var litt mer enn 9 mennesker daglig. Tilsammen døde 1700 personer i influensa i fjor og 6000 trengte sykehusbehandling.

Hvor var helsemyndighetene da? Denne gangen er det foreløpig svært få døde og gjennomsnittsalderen er relativt høy. Allikevel tømmer vi apotekene for Antibac-desinfeksjon, et middel som dreper bakterier, men ikke virus. I stedet for å vaske oss med såpe og vann gnir vi hendene flere ganger om dagen inn med Antibac og renser vekk den naturlige bakteriefloraen som er en viktig del av vårt immunsystem. Vi gjør oss sårbare og mottakelige for bakterielle infeksjoner som vi ellers ville vært immun mot.

I Norge har vi gode tradisjoner mot smittespredning ved at de som er syke, holder seg hjemme. Noen blir allikevel smittet, men som nå, er det de færreste som tar til seg smitten og blir alvorlig syke. På den måten får de fleste av oss et immunforsvar. Når det gjelder de verst utsatte områdene i Europa, så kom det frem gjennom nyhetene at de i Østerrike ikke tok hensyn til hverken syke eller smittede. Økonomi og turisme ble prioritert foran smitteforebygging, og afterski-fester med all den nærkontakt og intimitet som da skjer, blomstret.

I historisk perspektiv har vi den siste store pandemien, den såkalte spanskesyken i 1918-20 der 50-100 mill. mennesker døde - og dødeligheten var faktisk størst i isolerte områder. Her til lands kan det se ut som om konsekvensene av frykten for viruset er mye større enn virkningen av det. Steder, byer og kommuner ligger mørke og golde, berøvet alt synlig liv. Stengte butikker og bedrifter trues med økonomisk ruin og en av myndighetenes største utfordring er å hindre disse lokale katastrofene. Så langt har vi på landsbasis 191 innlagte med Coronasmitte mot 6000 i fjor, som nevnt over.

Allikevel isolerer vi oss fra andre mennesker for å hindre spredning av en smitte som det i mange kommuner ikke er registrerte tilfeller av. Men frykten for smitte svever over oss som en mørk sky, den skremmer oss på individnivå og lammer hele lokalsamfunn. Når Corona er borte, slik alle influensaer etter hvert blir og alle tallene skal gjøres opp, mon tro hva vi da vil sitte igjen med? En ting er sikkert; i tillegg til alle økonomiske tragedier så vil det også være en del både barn og voksne som vil slite med frykten de har levd med i denne tiden. Det hører også med til regnskapet.

Anne Lund Sjøstrand, sykepleier og medmenneske.

Les hele saken med abonnement