Forrige gang vi vet det ble observert en hvalross i Mandal var 10. mars 1939. Da observerte Stian Olsen Hille en hvalross på Åskot.

At det forekommer hvalross på norskekysten og til og med nedover i Europa er ikke så sjeldent i våre dager. Dette kan ha sammenheng med at bestanden i Barentshavet (Svalbard) har tatt seg mye opp de senere år. Hvalrossene ved Svalbard ble totalfredet i 1952. Da var de nesten utryddet av alt for høy fangst gjennom flere 100 år.

I 1989 startet Norsk Polarinstitutt opp et stort forskningsprosjekt på hvalross på Svalbard under min ledelse. Hensikten var å finne ut hvor mange de var, hvordan de vandret og hva de spiste. Kunnskapen vi opparbeidet da og senere forskning bidrar til å forstå litt av hva Freya driver med i dag.

foto
Her er hvalrossen Freya utenfor Skjernøya torsdag kveld. Foto: Sasja Austrud

Hvalrossen er en sel. Det mest karakteristiske ved hvalrossen er de lange støttennene. Det er hjørnetennene som vokser gjennom hele livet. I 3-4 års alderen er tennene cirka 10 centimeter lange og hos de gamle hannene kan de bli over 60 centimeter lange og 8-10 centimeter i diameter! Disse tennene brukes ikke til å spise med, men først og fremst i sosial sammenheng, som våpen i kamp med andre hanner. Ofte brukes de også som is-pigger til å komme seg opp på isflak med.

Hvalrossen er den største selen i våre områder. De nyfødte kalvene veier 50-75 kilo og er cirka 100 centimeter lange. En gammel hann kan veie opp mot 2.000 kg mens hunnen veier omtrent halvparten. Hvalrossen har en utbredelse i Arktis knyttet til grunne hav- og kystområder som er dekket med is deler av året. I norske områder er hvalrossen knyttet til Svalbard. Ofte oppholder hanner og hunner med unger seg i forskjellige områder langt fra hverandre.

Da vi begynte å arbeide med hvalrossene ved Svalbard var det nesten bare hanner der. Hvor var så hunnene? Vi festet en radiosender til en av støttennene til noen store hanner og fulgte deres vandringer gjennom vinteren ved hjelp av stellitter.

foto
Øystein Wiig er professor emeritus ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Foto: Universitet i Oslo

Da begynte vi å forstå settingen! I parringstiden om vinteren la noen av de ut på en lang vandring gjennom is og mørke til Franz Josef Land helt nordvest i Russland, 700 kilometer unna. Etter et opphold der dro de «hjem» igjen! Så dro vi selv til Franz Josef Land for å sjekke. Der var det mange hunner! Så da kunne vi bekrefte at hvalrossene ved Svalbard er del av en bestand som dekker det nordlige Barentshavet både i Norge og Russland.

Detaljert dykk-informasjon fikk vi ved hjelp av en trykk-føler i et eget instrument eller i radiosenderen. Fra trykket ble dykk dybden til dyret beregnet. Informasjonen ble sendt videre til oss via satellitter eller lastet ned fra instrumentene manuelt. Da fant vi ut at hvalrossene dykket mer eller mindre kontinuerlig gjennom cirka 2 døgn ned til bunnen i områder grunnere enn cirka 50 meter. De var under vann kortere enn 10 minutter. Etter denne dykkeperioden la de seg opp i store flokker på land og hvilte i gjennomsnitt cirka 20 timer. Dette varierer selvfølgelig i forhold til kjønn og alder og hvor de befinner seg. Dykk til cirka 600 meter og dykk med varighet opp til 49 minutter har blitt registrert.

foto
Musling-rester fra magen til en hvalross som kastet opp. Vi tok de med til leiren, dampet de i hvitvin og spiste de! Foto: Øystein Wiig

Hvalrossene spiser hovedsakelig skjell og snegler (konkylier) på bunnen. Det fikk vi dokumentert ved å analysere lortene som lå som «kukaker«, der hvalrossene lå på land. Lortene besto ofte av ufordøyelige vev fra innmaten av skjell og den harde platen som sneglene bruker til å «stenge døra» på skallet. Når hvalrossen leter etter mat, svømmer den langs bunnen med den følsomme barten ned i substratet. Når den føler det er noe interessant på bunnen blåser den en strøm av vann ut av munnen for å grave det fram eller børster bort sand og grus med forsveivene slik at eventuelt skjellet avdekkes. Så tar hvalrossen skjellet/sneglen mellom leppene og suger ut innmaten: nam-nam! Derfor finner vi ikke skjellrester i lorten til hvalrossen! Enkelte hvalross har også spesialisert seg på å spise sel. Det gjelder som regel store hanner.

Som nevnt er ikke observasjoner av hvalross langs nordkysten og i Europa uvanlig. Det gjøres nesten hvert år. De fleste man kjenner kjønnet på har vært hanner, både unge og gamle. Hanner av alle pattedyr har en egen trang til å vandre. Hvalrosshannene på Svalbard vet vi må vandre langt for å finne hunner å pare seg med. Så de har det «i blodet». Hva skjer så med disse vandrerne? To hanner ble merket med radiosender på Færøyene i 2010 og 2014 av min danske kollega. Den første svømte til Svalbard i løpet av to måneders tid. Den andre svømte nordover langs norskekysten, men radiosenderen falt av i Nordland, så vi kjenner ikke hvalrossens endelige skjebne. Jeg går ut fra de fleste finner veien hjem etter hvert!

foto
Middagshvil på stranda. Foto: Øystein Wiig

Men Freya er jo en hunn, så de kan også ha denne spredningstrangen i seg. Det kan ha sammenheng med at bestanden ved Svalbard har økt sterkt de senere år. Tidlig på 1990-tallet anslo vi det var cirka 1500 hvalross ved Svalbard mens i dag er bestanden anslått til cirka 5500 dyr. Det antallet er nok langt lavere enn bestandsstørrelsen var da hvalrossfangsten startet ved Svalbard tidlig på 1600-tallet.

Hvalross på vandring trenger mat: skjell og snegler. En hvalross spiser cirka 5 prosent av kroppsvekten sin om dagen. Veier Freya 4-500 kilo så trenger hun cirka 20-25 kilo mat om dagen. De store forekomstene av stillehavsøsters langs Skagerak-kysten er kanskje som en godteributikk for Freya. I tillegg spiser hun sikkert blåskjell under bryggeanlegg, kuskjell, kamskjell, kongsnegl og andre bunndyr.

Etter å ha spist en stund må hun så hvile et døgns tid, som altså er helt normalt. Dessverre for noen båteiere har hun foretrukket å legge seg på brygger og i myke småbåter.

Er du heldig og ser Freya, så nyt synet. Forstå at hun må ha middagshvilen sin, ikke forstyrr eller ta på henne og i hvert fall ikke bad med henne. Hun er et stort dyr!

Øystein Wiig,

professor emeritus ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo