Haaland Matlary fortsetter å snakke om Israels rett til å angripe terroristene. Hun ser også ut til å bekymre seg over min evne til å forstå forskjellen mellom terrorangrep og krigføring. Det behøver hun ikke.

Israels svar på Hamas’ terrorangrep har nådd et nivå som er lavere og mørkere enn det mest fordervede du kan klare å komme på. Intet menneske med et snev av anstendighet kan hevde noe annet, og Israels handlinger kan ikke lenger kalles et svar. I blodtåken er det vanskelig å få øye på når den grensen ble passert, men det er mange tusen liv siden. Selv om det ikke utgjør noen forskjell for en eneste drept palestiner, er det på høy tid å velge hvilken side av historien man ønsker å befinne seg på. Det kommer en dag vi som verdenssamfunn skal møte blikkene til de som overlevde.

Det som skjer foran øynene våre er ekstremversjonen av noe som har pågått i trekvart århundre. Slutt å kalle det krigføring. Begrepet er ikke bare villedende, det er grunnleggende feil. Og samtalene vi har rundt Israels handlinger kan ikke plukkes ut av kontekst. De kan overhodet ikke foregå løsrevet fra verken tidligere eller nåværende israelsk politikk, slik Haaland Matlary hevder at de skal.

Jeg sitter her med en krystallklar rapport fra WHO foran meg, datert 14. november. Dagens tall er trolig verre, men:

Det er kun 9 delvis fungerende sykehus igjen i Gaza. 27 sykehus er med andre ord helt ute av drift, som en direkte konsekvens av Israels angrep.

Det har vært 152 angrep på palestinsk helsevesen i Gaza i løpet av ukene den israelske okkupasjonshæren har herjet. 198 helsearbeidere er drept.

På Vestbredden har det vært 158 angrep.

Den israelske okkupasjonshæren har ødelagt 38 ambulanser i Gaza.

På Vestbredden har de ødelagt 129.

Det israelske propagandaapparatet og store deler av verdenspressen ser ut til å være besatt av fortellingen om at Shifa-sykehuset i Gaza er en Hamas-kommandosentral. Verken Mads Gilbert eller noen av hans kolleger fra det internasjonale legesamfunnet som har jobbet der i årevis, har sett snurten av Hamas. Det har heller ikke vært noen tegn på restriksjoner for hvor det medisinske personellet har kunnet bevege seg på sykehuset.

Og uansett hva som viser seg å stemme: Bildet av Shifa-sykehuset som en forkledd Hamas-kommandosentral avleder vår oppmerksomhet fra det faktum at Israel systematisk angriper sykehus og helsevesen i Palestina.

Både i Gaza og på Vestbredden.

Genevekonvensjonen forbyr dette. Sykehus, ambulanser og helsepersonell skal skånes i enhver væpnet konflikt. Det du og jeg er vitne til hver dag, er krigsforbrytelser.

Haaland Matlary gjentar i sitt innlegg at det hele startet 7. oktober. Det stemmer ikke. Overgrep begått av Israel mot den palestinske befolkningen i Gaza, på Vestbredden og inne i Israel, er gammelt nytt. Dette er overgrep som har blitt støttet av verdens mektigste stater i alle år. Det som kommuniseres fra Israels maktapparat er så ekstremt at det ikke er til å fatte, og enda vanskeligere er det å begripe at ingen bryter inn, all den tid informasjonen er tilgjengelig for enhver med noen grad av bevissthet.

Israels finansminister uttalte tidligere i år at det ikke finnes noe som heter et palestinsk folk. Israels minister for kulturarv sa i et intervju for kort tid siden at et mulig alternativ på Gazastripen var å slippe en atombombe. 24. september kunne man se statsminister Benjamin Netanyahu holde opp et kart med tittelen «Det nye midtøsten». Palestina var slettet fra dette kartet og i sin helhet erstattet av Israel.

Israel vegrer seg av åpenbare årsaker mot å foreta noen form for selvransakelse. Men at verdens ledere lider av den samme vegringen er utilgivelig, og en av de store årsakene til at blodbadet ikke ser ut til å ha noen ende.

Kanskje er følelsene våre det eneste sannferdige vi har igjen. De aller fleste av oss er skrudd sammen slik at vi reagerer med sinne, avsky og sorg proporsjonalt med graden av urett vi er vitne til. Og jeg ber deg: Ikke forsøk å slå av. Ikke forsøk å tenke på noe annet. Det gjør vondt fordi det du ser utfolde seg er galt.

Sjelden har avstanden mellom verdens ledere og deres folk virket større. Men når lederne flakker med blikket, kan vi feste vårt. Der lederne er stille, kan vi lage bråk.

Ingen stemme er for liten. Det teller når du hever din.

Charlotte Qvale