Vi har alt krevd vår rett, nå må vi gjøre vår plikt!

Århundrets største løgn må være at det er mulig med en grønn omstilling uten å måtte ofre en del av naturen. En realistisk overgang vekk fra fossile energikilder er nødt til å ta dette innover seg, ellers blir det ikke natur igjen å bevare.

Norge produserer kun to prosent av verdens olje og gass, tilnærmet 2300 terrawattimer (twh) i året. En dråpe i havet av det globale energiforbruket, et forbruk som forventes å doble seg i løpet av de neste 50 årene. Den levestandarden vi har blitt godt vant med - som gjør at vi kan dra på båtturer rundt sørlandskysten, eller sitte gode og mette med PC-en i fanget mens vi skriver engasjerende leserinnlegg - den er verken billig eller mulig å trylle ut av hatten. Og den kan heller ikke bare forbeholdes oss, det er milliarder av mennesker som håper og drømmer om brøkdeler av det energiforbruket vi unner oss i Norge.

Samtidig som vi iallfall må doble energiproduksjonen på verdensbasis de neste 50 årene, vil vi gå tom for olje og gass på samme tid. Når vi diskuterer sodevikaprosjektet er det dette tidsvinduet vi må forholde oss til. Ikke lønnsomheten av havvind per dags dato. Ikke om det vil ta seks eller ti år å gjøre området klart for havnevirksomhet. Det handler om hvordan vi skal klare å erstatte et hinsides, stadig voksende energibehov som i dag er helt avhengig av energikilder som sakte, men sikkert ødelegger kloden vi lever på.

Vi er mange på begge sider i denne debatten som er villige til å anerkjenne dette, men nei-siden virker ikke til å ha noen alternative løsninger. Det er lett å si nei til det som virker usikkert, skummelt og fjernt, særlig når det koster. Men med et nei til sodevikaprosjektet hviler også et ansvar. Et ansvar for at verden vender tilbake til klimafiendtlig kull, som har lengre levetid, når oljen går tom. Med konsekvenser som sur nedbør, orkaner og stormer, landmasser under vann og millioner av mennesker som må flykte. Tørke, matmangel, vannmangel og hetebølger også. Det venter en liste med katastrofer som ikke vil ta slutt om vi fortsetter med fossile brennstoff som kull, olje og gass - katastrofer som fort kan gjøre det betydelig vanskeligere å ta bruk av den flotte kysten vår enn sodevikaprosjektet noen gang vil gjøre.

Gro sa at vi må tenke globalt og handle lokalt. Men når det kommer til klimaendringene må vi også handle globalt og tenke lokalt. Vi handler lokalt, som ved sodevikaprosjektet, for at kloden og artene som befolker den skal kunne leve gode, rike liv i framtiden. Men vi handler også globalt, som ved at Norge sammen med EU, USA og andre land og verdensmakter satser stort på havvind i fellesskap, slik at vi kan bevare så mye som mulig av kysten vår. Natur og ferdsel i og rundt Sodevika, men også ved Landehobde, Sånum, Furulunden, Hille, Kåfjorden og alle de andre perlene vi har å by på, avhenger av at vi bidrar og er noe offervillige. At fremtidige generasjoners tilgang til disse områdene står på spill er ikke skremselspropaganda, men kan bli en realitet om vi ikke snur oss mot fornybar energi mens det ennå er tid.

Men hvorfor akkurat havvind, og ikke heller landvind? Eller solenergi? Eller bølgeenergi? Eller geotermisk energi? Eller tidevannsenergi? Eller biomasse-energi? Dette er lurespørsmål. For skal verden i det hele tatt evne en omstilling hvor det produseres mer energi fra fornybare kilder i fremtiden, eller kun like mye, som det vi får fra fossile energikilder i dag, må det satses stort på alle fornybare kilder. Regjeringens anslag om 1500 havvindturbiner innen 2040 er beregnet å produsere 140 twh i året, altså rett over seks prosent av all energien vi årlig eksporterer av gass og petroleumsprodukter. Verden trenger havvind, men også energi fra andre kilder. Og siden vi må handle globalt i felleskap kan ikke Norge påta seg å produsere like mye fornybar energi som vi produserer av fossil energi - byrden må bæres av flere land. Alle land må bygge ut store arealer til havvind, men også solcelleparker, landvind, bølgeenergi med mer. Og vi kan heller ikke forvente at vi tjener like enorme summer som vi har gjort på olja. Vi har alt krevd vår rett, nå må vi gjøre vår plikt.

Å lykkes i omstillingen til et nullutslippssamfunn vil koste oss noe, og det vil kreve lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Samtidig må det skje raskt. Jævlig raskt. FNs klimarapport fra 2023 anslår at vi må halvere verdens CO2-utslipp innen 2030. Om vi dveler ved dette i bare noen år er det uvisst hvor alvorlige konsekvensene kan bli. Men det vil bli konsekvenser. Og de vil bli alvorlige. Først og fremst for det globale sør, men også her. Og særlig for oss som kommer etter og skal overta.

Dennis B. Torkelsen,

7. kandidat for Lindesnes Arbeiderparti