Martin ble født 23. april 1952 og gikk ut av livet 24. april i år i Merida i Mexico, med hans kone Martha og sønnen Tor Sven ved sin side, etter en lang tids kamp mot kreften.

Martin vokste opp i «Glåva» på Skjernøy sammen med storebror Svein og foreldrene Torgeir og Målfrid. Som voksen dro han etter hvert til Mexico hvor han gjorde solid karriere med eget firma, et ganske imponerende stykke arbeid for en nordmann med begrenset kunnskap om så vel språk og kultur.

Selv om Martin «ble» meksikaner, var Skjernøy og Norge aldri langt unna. Derfor er han godt kjent av både Skjernøy-folk og andre langt ut forbi «øya» med sine sommerbesøk sammen med familien.

Vi er mange som vil savne Martin som den ekstremt sosiale og det naturlige midtpunkt der han var. Han var så lett å like og fikk derfor en betydelig vennskapskrets. Man kunne ikke tro at han bodde i Mexico i alle disse årene ut ifra dialekten; den ble overhodet ikke endret. Tror han må være den eneste som ennå sa «paltorsk», som vi da måtte oversette til krabbe for den yngre garde.

Da Martha og Martin var hjemme i fjor sommer var han midt i kreftbehandlingen, og vi trodde han skulle stå dette over. Han fremsto etter forholdene bra. Det var derfor et stort sjokk da dødsbudskapet kom, selv om hans nærmeste hadde innsett det en stund.

Han klagde lite og kalte bare sykdommen for «dritten» som han måtte bli kvitt. Mange «rapporter» fra Mexico i sykdomsperioden var preget av en masse festlige beskrivelser om hvordan behandlingen hadde foregått. Han satte søkelys på det morsomme i situasjonen og holdt tilbake alvoret som lå bak.

Disse mailene hans var alltid interessant lesning, på mer enn én måte; han hadde en betydelig hang til innskutte bisetninger og parenteser – Ikke bare én, men gjerne både to og tre i samme parentes. Vi hadde mye moro av dette da vi var sammen, for i det muntlige var det samme stilen. Det tok tid å få en hel historie. Det var egentlig en hel jobb for oss, for vi måtte få ham inn på sporet igjen. Han lo like mye av dette som vi gjorde, og så skal det vel med rette sies at dette nok er en viss familiesvakhet.

Uendelige historier kunne fortelles om Martin, alt får slett ikke plass, men noe må nevnes. Han hadde et ufattelig mot og få begrensninger, dog alltid med et betydelig snev av humor.

En gang de var innom Hotel Norge i Lillesand gikk han rundt med et kamera på magen. Han spurte så om han kunne ta et bilde og det fikk han rimeligvis ja til. Hvorpå han går bort til veggen og løfter ned et bilde og sier at ja da tar jeg dette …

Den litt eldre garde husker han sikkert på vannski med norsk flagg på ryggen gjennom Nordfjorden bak Arilds båt på selveste 17. mai.

Lenge før «murens fall» klarte han å oppspore et par jenter i Tsjekkoslovakia som via Radio Luxemburg hadde ønsket seg besøk ifra vesten. Martin hadde «notert» på en oljeflekk, under en bil han lå og reparerte, navnet på en liten by hvor disse holdt til. Sammen med hans gode venn Karsten la de i vei i Martins hvite Mazda.

Etter en tur innom Berlin, hvor de overrasket en turntropp fra Mandal, klarte de å få visum og etter mye tegnspråk og fekting fant de faktisk fram til både byen og damene. Hele historien inneholder mange fasetter og avstikkere. Den er så typisk Martin, var det noe han ville så var det lite som stoppet ham.

At han passet godt inn i Mexico er nok den følgende historien er bevis på:

Dette var ikke så mange årene etter hans ankomst og det nye huset nettopp var bygd.

Han inviterte hele «skjernøyfamilien» sin ned til julefeiring og innvielse. Da alle var vel i bilen på flyplassen måtte han komme med en liten betroelse, vinduene var riktignok ikke på plass ennå.

Tatt i betraktning at Mexico City ligger på vel 2000 meters høyde så hadde nok vindu enn viss betydning rundt juletider. Hans far Torgeir kunne da ikke gjøre annet enn å le og uttalte; «Du Martin, du Martin, du er mer meksikaner enn de innfødte».

Historiene kunne fortsette her om ødelagt badekar og knuste glass i vitrineskap, som han ved egen og kompisene sin hjelp klarte å bortforklare eller skjule overfor sin kjære mor.

Mange av oss kan huske Martins 50-årsdag i Glåva med meksikansk fiskesuppe. Den lignet ikke helt på vår – med hele «paltorsk» som garnityr.

For øvrig var det meksikansk start; Martin sto i dusjen da alle gjestene var på plass, og ble svært overrasket over at vi alt var kommet.

Mang en Skjernøy-beboer kan takke Martin og Martha for den store gjestfriheten og bruken av hyttene deres i Progreso, ikke så langt fra Merida på Yucatán-halvøya, hvor de etter hvert flyttet til. Det har vært en jevn strøm av oss dit ned.

De tok imot alle på beste måte, enten det var på hyttene eller i «Konsmo-huset», som antakeligvis er det eneste huset i hele Mexico som kan bære denne betegnelsen med rette. Den eneste forskjellen var at deres hus var bygd i betong – ellers «rett ifra katalogen».

I disse beskrivelsene om Martin som person kan man kanskje få inntrykk av en litt distré person, som alltid var litt sent ute. I så fall er det veldig feil. Spesielt tror vi at alle la merke til hans oppmerksomhet mot Martha, som ikke snakket norsk. Når praten gikk rundt på bordet med i overkant mange nordmenn, satt Martin hele tiden og oversatte til henne, slik at hun kunne være like deltakende som ham.

Han forlot livet med mye etter seg, både av minner og jordisk gods. Martha har overtatt som leder av firmaet og forvalter det og de eiendommer de har skaffet seg.

De flotte 1935-modell Mercedesen på bildet hadde sin første kjøretur på norske veier i fjor med en stolt Martin bak rattet, etter nesten 30 års renovering med søk etter originale deler.

Vi savner ham og venter på en måte at de snart skal komme, han og Martha, nå som det er sommer.

Det er uvirkelig at han ikke er mer. Men som han hadde sagt til sine nærmeste når han så slutten komme; «Strø meg i Mexicogolfen, så tror jeg at den finner veien hjem til Glåva …»

Man pleier å si når noen forlater livet at vi lyser fred over minnet.

Vi sier heller glede over hans minne. Det blir det eneste rette siste hilsen for oss.

Thorstein Dyrstad,

på vegne av venner fra hele Martin Berges liv