Det har vært mye oppstyr etter at bompengeprisen mellom Mandal og Kristiansand økte med 36,5 %. Definitivt ikke unaturlig. Prisen var høy i utgangspunktet. For å illustrere dette med et eksempel er tidsbesparelsen en vei på nye E39 mellom Mandal og Kristiansand cirka 12 minutter, framfor å kjøre hele gamle E39. Hvis vi tenker oss en snekker med faglært lønn, som bor i Mandal og jobber i Kristiansand, eller motsatt. Han må nå stå 1,5 timer ekstra i jobb per dag, for etter skatt å ha tjente inn bompengene. Sagt på en annen måte. Han må jobbe 1,5 timer ekstra per dag for å spare 24 minutter i kjøretid.

Nå er altså takstene økt. Trafikken på nye E39 er for liten og inntekten likeså. Regnestykket er enkelt. Antall passeringer ganger pris, gir total inntekt. Når antall passeringer er lavere enn forventet, må prisen økes, for å oppnå forventet inntekt. Det er bare ett problem. I en konkurranseutsatt verden er ikke antall kunder i din butikk en fast størrelse. Det er et forhold mellom pris, tilbud og etterspørsel. Det er naturlig å tenke i denne situasjonen at den totale etterspørselen er forholdsvis stabil. Samtidig vil en prisøkning på 36,5 % hos en aktør, med automatikk sende kundene over til konkurrenten. Den totale inntekten vil da ikke øke, men i beste fall bli stabil. I verste fall synke.

Den eneste rimelige løsningen for å øke inntektene på ny E39 er derfor å holde prisene uendret, alternativt redusere disse. Det vil få kundene tilbake i butikken.

Nå skal altså løsningen være å belaste brukere av gamle E39 med bompenger. Nå gjelder ikke lenger prinsippet om at nye veier skal finansieres med bompenger. Nå kommer prinsippet om at gamle veier skal finansiere nye veier. Nå skal altså ikke reelle brukere av nye E39 pålegges en kostnad for en vei de ikke bruker. Dette regnestykket vil utvilsomt bli veldig bra økonomisk for dem som driver bomstasjon. Lite moralsk kanskje, men her på Sørlandet skal vel Herrens veier være litt uransakelige.

For i tillegg til at flere vil bruke nye E39, med allerede betydelig økte satser, vil det i tillegg ramle inn et ikke ubetydelig beløp fra gamle E39. En såkalt vinn, vinn, vinn-situasjon for de som teller penger i Nye Veier. Flere kunder i butikken, til en allerede oppjustert pris, og på toppen av dette skal det avkreves penger av de som velger, eller er nødt til å bruke andre butikker.

Ikke like gunstig for kundene, eller tilliten til de politiske beslutningenes moral og prinsippfasthet.

Skal vi oversette denne problemstillingen til forretningsmodellen, vil det altså være to konkurrenter som samarbeider om å øke prisene, med den hensikt å kunne utnytte kundene økonomisk, med egen vinning som eneste intensjon. I forretningsverden er det lover og reguleringer som skal hindre slikt ulovlig og umoralsk prissamarbeid. Den politiske verden er åpenbart litt annerledes.

Eivind Kaaløy