Debattinnlegg
Det nærmer seg jul. Forhåpentlig lykkelige, samles vi med familie og venner. Samtalene går varme. På tapetet står nytt helsehus, ny vei til GE Healthcare Lindesnes, autostrada til Lyngdal, ROBEK-lista, stadige budsjettoverskridelser, de gamle som belastning for kommunen, næringsdrivende og parkeringsplasser, asfaltlukt fra Velde, salg av kommunale bygg, for mange folk i kommunestyret, oppløsning av nye Lindesnes kommune, krigen i Ukraina. Mange temaer kunne vært nevnt. Ett viktig glemt; Sodevika.
Denne vika som har satt sinnene og hjertene i kok. Det skal mye til hos sindige mandalitter før det renner over. Men nå har det altså kommet 81 innspill til planprogrammet for Sodevika. Et massivt opprør. Dette er både en interesse - og en verdikonflikt. De som ser det helt unyttige å sprenge ned sårbar kystkultur, og de som mener at dette er «once in a lifetime», som kan gi oss tilbake de tapte industriarbeidsplasser, som Mandal var så kjent for i «gamle dager». En eventyrfortelling om havvind dukker opp.
Verdikonflikt er en konflikt om hva vi mener er best, for oss her og nå, og for framtida. Her er vi uenige. Ordføreren, Fidjestøl, Nye Sodevika, Bertelsen & Garpestad - og vi som ønsker at Sodevika må få leve.
Når noen hevet stemmen i sosiale lag, når religion og politikk plutselig ble for hete temaer, pleide min mor å si: «Kan mi ikke heller snakke om noe greit?» Kanskje er dette «et bedre argument», som vi skal lytte til nå, når julefreden senker seg over Norges sydligste og beste kommune å leve i. Det er kanskje noen ganger på sin plass å være «konfliktsky». Så får mi være uenige og kjempe for det som er bærekraftig og som mi har kjært, når det nye året kommer. Enn så lenge er det lov å «lufte vedet» på vår vakre øy. Velkommen!
Herbjørn Pedersen, Skjernøy
