Debattinnlegg

Etter tre år i barne- og ungdomsrådet, samt som leder under to av dem, vil alltid dynamikken og forholdet mellom kommunestyret og BU engasjere meg.

Jeg har selv sittet i to år i kommunestyret, og mottatt ros, kritikk og usakligheter. I likhet med kommunestyrerepresentanten Rafaelsen ble jeg svært fyrt av debatten, men ikke av de samme grunnene.

I løpet av debatten problematiserer den nevnte representanten, samt andre fra Arbeiderpartiet, både kjønnsbalansen og den flerkulturelle representasjonen i ungdomsrådet.

Men ungdomsrådets medlemmer blir valgt gjennom en demokratisk prosess på skolen, og det er viktig.

Elever skal oppleve at deres utsendte har en god, demokratisk forankring. Dette har sammenheng med det barn og unge lærer om demokrati og medvirkning på skolen.

BU utgjør en demokratisk valgt sammensetning – de håndplukker ikke sammensetningen selv. Hvorfor man da skal rette et skyts mot BU er uforståelig.

Det som videre blir problematisk, er når representanter tar til orde for å de facto kjønnskvotere inn medlemmene, gjennom vedtekter eller retningslinjer.

Ønsker man en situasjon hvor man har to engasjerte og dyktige jenter, men hun ene må vike for en gutt med null interesse? Medlemmenes engasjement er det som bygger opp debatter og talenter i BU.

Å sitte i rådet baserer seg på frivillighet – representantene må altså ønske det selv. Alf Erik Andersen (Frp) kom med et rasjonelt innspill og fremhevet at det er mange andre trivialiteter og utfordringer som opptar ungdommer i dag. Ikke ta for gitt de som har et brennende engasjement for noe større enn seg selv.

Misforstå meg rett – kjønnsbalanse er viktig. I mine tre år i BU var dette aldri et problem. Formelt i loven kreves det minst 40 prosent, i medlemmer blir dette 6,8. Ungdomsrådet har i dag seks jenter.

Sammenlagt med barnerådet utjevnes det fordi barnerådet har flest jenter. Spørsmålet blir jo om den 0,8 desimalen i ungdomsrådet er en så stor sak at man skal «kreve» og «forlange» fra skolene, slik representanten Rafaelsen tok til orde for, og dermed ta vesentlige inngrep i elevenes demokratiske prosess. Eller skal man heller jobbe for å skape de kvinnelige forbildene ungdommene trenger? De så jeg ikke mange av i salen under debatten.

Enkelte skoler har nok en praksis hvor det velges en gutt og en jente fra hver klasse til elevrådet. Det som er viktig å fremheve er at ungdomsrådet nyter en mye større arena og påvirkningskraft som må vernes og forvaltes godt, og det gjennom fortrinnsvis engasjerte mennesker.

For å sammenligne: lokallaget til AUF og sentralstyret til Ap er ikke det samme.

Jeg vil anmode den nevnte representanten til å bruke engasjementet sitt i denne saken, og ta seg tid til å dra til de forskjellige skolene i kommunen for å engasjere både gutter og jenter til å ta en del i demokratiet vårt.

Videre ble flerkulturell representasjon problematisert.

Det må bemerkes at mottaksskolen har to representanter i barnerådet. Barnerådet har tett dialog med ungdomsrådet, hvor mottaksskolens interesser også blir ivaretatt. Før kommunesammenslåingen var deres representanter en del av det felles barne- og ungdomsrådet (BU).

Det ble sagt fra talerstolen at man ikke kunne finne mye flerkulturell representasjon gjennom navnene til ungdomsrådets medlemmer, med et snev av tvil. En dristig påstand hvor jeg ikke kunne annet enn å flire. Etter to år i kommunestyret overrasket derimot ikke en slik kommentar meg. Jeg trenger ikke se lenger enn til meg selv, med norsk navn og utenlandsk mor, til å vite at navn kan bedra.

Faktum er at ungdomsrådet har en representant med afrikansk bakgrunn. En annen med foreldre fra et annet europeisk land. En representant med en annen legning. Noen som er dyslektiker. Noen som er kristne. Noen som ikke tror på noen gud.

Anerkjennelse må gis der det kan gis. Enkelte representanter trakk frem hvordan en ikke skal kaste stein i glasshus, for kommunestyret er nødig særlig mangfoldig selv. Ut ifra egen kjennskap til kommunestyret, og med forbehold om feilgrep, er eneste flerkulturelle representant Anju Manneråk (Frp).

Faktum er at ungdomsrådet med sine 17 representanter er nok mer flerkulturelle og speiler antakeligvis et større mangfold enn kommunestyrets 39 representanter, uten å skulle spekulere for mye i det. Og denne sammenligningen er ekskludert barnerådet.

Jeg stiller meg undrende til om vi vil se noen flerkulturelle vedtekter eller retningslinjer i Lindesnes Arbeiderparti på vei inn i kommunestyrevalget.

Kommunestyret vedtok til slutt å ta en gjennomgang av vedtektene for ungdomsrådet. Det står de selvfølgelig fritt til å gjøre, men er målet å skulle la elevene fritt og demokratisk velge sine engasjerte representanter, eller å detaljregulere rådet slik at de speiler et bilde som tilfredsstiller kommunestyret? Hvis det er det siste, så virker det for meg som at kommunestyret har misforstått noe grunnleggende med ungdomsrådet.

Det frie valget vil ikke bli fritt om en fratar ungdommene deres mulighet til å velge sine egne, noe som lenge har vært en suksessfaktor bak et vedvarende, engasjert BU. Man skal ikke glemme den enorme innsatsen ungdommene i Lindesnes legger ned, og hvordan de baner vei for medvirkning, nasjonalt og internasjonalt. Det trengs nemlig folk som vil.

Johan Aatlo Holmesland