Det ble i fjor utarbeidet en rapport av Menon Economics som konkluderte med at mellomstore kommuner ofte mangler kapasitet og kompetanse til å ivareta naturhensyn godt nok, og samtidig står under uforholdsmessig stort press fra utbyggerne.

Dette gjorde seg kanskje synlig i to konkrete saker ved månedsskiftet. Under befaring og behandling av «Landesund», den planlagte hyttebyen med enveiskjørt kanal i et av byens siste nære og urørte områder, var det få kritiske spørsmål å høre fra utvalget for areal og miljø i Lindesnes.

At mudring og opparbeiding av hytter i sjøen og det som blir en større båthavn vil ha negative effekter på ålegressforekomsten i området, ble raskt slått bort og betraktet som ubetydelig. Under behandling av planen ble riktig nok noen av utfyllingene flyttet noe bakover for å ikke legges direkte i en nyoppdaget eng, men om det vil være nok for å unngå skade fra utfyllinger, båttrafikk og skygge, er høyst usikkert. Man kan undres om det var mer ment som en symbolsak enn et reelt avbøtende tiltak.

Ålegress er oppvekststed ikke bare for torsk, men også en rekke andre arter som lyr og sjøørret.

Kun få dager etter var areal- og miljøutvalget i Kristiansand på befaring i Stølskilen hvor det ville bygges tre sjøboder med små brygger. Svaret ble et tydelig nei, med deler av grunnlaget sitert fra Fædrelandsvennen 29. februar:

«En klar innvending fra plan og bygg er den store forekomsten av ålegress på stedet. Ålegressenger regnes blant verdens mest verdifulle marine økosystemer. Ålegress påvirkes ikke bare av tiltak langs sjøbunnen, men også tiltak i vannkanten og i vannoverflaten. Ålegress påvirkes av båttrafikk, og skygger. Oppføring av brygger medfører at selve brygga skygger for havbunnen. Videre vil båter som er fortøyd til brygga skape skyggeeffekter som videre påvirker ålegresset».

Det gjør det nødvendig å spørre hvordan beslutningsgrunnlaget kan se så annerledes ut hos to nabokommuner. Har vi tilstrekkelig med kompetanse på slike saker her i kommunen, eller er det Kristiansand som er bakstreverske og uinformerte når de i denne saken tar naturhensyn? Og kanskje aller viktigst, blir den kompetansen som allerede finnes lyttet til?

Ålegressengene i Landekilen er av svært høy kvalitet. Den innerste er vurdert til «nasjonalt viktig», og de nærliggende er kartlagt som lokalt viktige. Noe av det som gjør dette området spesielt er den store sammenhengende mosaikken av enger som, spesielt med de nå «nyoppdagede» engene, er større og henger enda tettere sammen enn man før trodde.

Det kan virke abstrakt for mange å bry seg om forvillet gress, som attpåtil gror på steder de færreste har et forhold til. Det har heller ikke så mye med ål å gjøre som navnet skulle tilsi, men om du noen gang har hatt torsk på tallerkenen så er sjansen stor for at det er akkurat der den har vokst opp. Ålegress er oppvekststed ikke bare for torsk, men også en rekke andre arter blant annet lyr og sjøørret. Større fisk jakter der, og sjøfugl beiter på toppene de kan nå. Det høres utrolig ut, men tenk: På en liten kvadratmeter ålegresseng kan det leve mer enn 100.000 smådyr!

At den i tillegg binder og fører oksygen ned i bunnsedimentene og lagrer store mengder CO₂ kommer som enda et gode. Det er summen av alt dette som gjør at Havforskningsinstituttet kaller den «vår egen regnskog under vann», og gjør dem så utrolig viktige å ta godt vare på!

Fagrapporter understreker at fragmentering av enger blant annet gjennom mudring, utfyllinger og båttrafikk er blant de store truslene mot mangfoldet i ålegressengene, og det varsles om, som på land, at bit for bit bygges ned i stillhet. Selv om det, om forholdene ligger til rette, kan reetablere seg, har det vist seg at det da ofte ikke har samme tetthet av liv som det en gang hadde. Dessverre er det slik at disse grunne og lune buktene som vi ofte ser som ideelle for båthavner, også er akkurat det samme smale beltet som ålegresset kan leve i. Og altfor ofte faller denne undersjøiske regnskogen, med alle sine beboere, offer for noen uker med sommerens gjester. At andre kommuner driver med kostbare og omfattende tiltak for å restaurere sine tapte enger burde stå som en klar vekker til våre politikere. Kommunen sitter med et stort ansvar, ikke bare for å forvalte naturen over vann, men også for det som er under, og det håper vi de tar med det største alvor. Selv om den kanskje ikke kommer i spennende Snøhetta-design og duse farger.

Stian Bue Pettersen,

Naturvernforbundet i Lindesnes