Når en går sine faste løyper til faste tider, møter en gjerne de samme menneskene som også har sine rutiner – de går bare i motsatt retning. Vi slår av en uforpliktende prat, og vandrer videre.

Men i dag – lillejulaften – vil jeg gjøre et unntak, tenkte jeg. For damen, som jeg vanligvis møter nesten på samme sted under furutrærne, gikk også aleine de siste gangene vi møttes. Venninnen hennes var syk. Og i dag – lillejulaften – vil jeg gjøre noe ekstra.

Hva er det med julen? I førjulen skjer det noe med en. I alle fall hadde jeg kaffe og småkaker og fruktkake(r) i sekken og tenkte en hyggestund i drivhuset på Risøbank ville være fint; etter mang en god prat på stiene i Furulunden. Det var damen i hvitt jeg hadde i tankene.

Men den røde bilen var ikke på parkeringen i Kallhammerveien. Damen i hvitt, som jeg vanligvis møter, har nok annet å gjøre en lillejulaften, tenkte jeg. Så jeg gikk min vante løype og møtte mange; en tidligere kollega som også var blitt gammel. Unge, slanke joggere – i sin egen verden med alle «duppedittene» – lettbeinte og elegante. Og jeg møtte hjemvendte mandalitter på juleferie, som bare måtte oppleve Furulunden.

Ved Lillebanken svømte én av de fire svaneungene – ivrig og frigjort. Og svanefaren var uten resten av familien, der han vagget over hauger med slam som dekket veien innover mot skogen ved Bankebukta. Svanepappaen tigget – nesten truende. Fruktkaken(e) sparer jeg til «damen i hvitt» - kanskje er hun allikevel ved «60 pluss-plassen», tenkte jeg, og småfuglene som gleder oss alle – de skal ha som fortjent.

I slammet, som etter uværet dekket stien inn mot Bankebukta – var der tusenvis av små, hvite perler. «Isopor!» var konklusjonen fra damen i rødt. (En møter mange kjente i Furulunden.) Vi var skjønt enig i problemet om forurensing; og begge plukket vi vanligvis søppel – etter «de unge.» Første mandagen på nyåret vil garantert «de gamle» i Dugnadsgjengen fjerne slammet, og gjøre stien tilgjengelig for alle. Takk til de flotte mennene!

Damen i rødt syklet i vei, og jeg fortsatte videre mot «matronen». Mot den vakre, fyldige grana ved stien på innsiden av Presteheia. To ganger i året briljerer Matrona i fullt skrud; i førjulstiden pyntet fra øverste spir til nederste kjolekant med gammeldags juletrepynt. Og ved påsketider lyser den grønnkledde i gult. Takk til den som pynter!

Damen i hvitt var på plass på «60 pluss-plassen.» Vi droppet drivhuset på Risøbank; og benket oss på sitteunderlag og delte kaffe og fruktkake – sammen med småfuglene. Vi satt til kulden trengte inn i ryggen. Det er gjør godt å møte de vante. Og det er godt å utveksle meninger. Det var vi begge enige i, da vi skiltes og ønsket hverandre «god jul».

Den mislykkede fruktkaka; den steinharde mursteinen – bakt med vaniljesukker istedenfor bakepulver – ble lagt i hyllene på «totempælen» og var til stor glede for alle de små sultne.

Det skal ikke så mye til for å kjenne «varmen inni seg», selv om en fryser på ryggen, tenkte jeg da jeg kjørte hjem i min tilårskomne blå Corsa – etter en fin tur i Furulunden lillejulaften.

Gulla Lind