Kanskje er det er en slags 40-års krise eller kanskje er det at jeg jobber mye med død og livssorg, men jeg tenker oftere på hva som gjør meg lykkelig og hvordan jeg vil bruke dagene mine. Stadig minnes jeg om at liv og helse ikke kan tas for gitt. Det gjelder å bruke dagene godt. Jeg blir ofte inspirert når jeg hører menneskers livshistorie, eksempelvis i en minnetale. Det som inspirer mest er å høre hvordan mennesker har brukt tiden sin til innsats for andre. Jeg tror de har funnet nøkkelen til det gode liv.
For lykken kan som kjent ikke kjøpes for penger, og jeg tror heller ikke vi blir lykkelige av minst mulig strev. Noe av det jeg har kjent stor takknemlighet over de siste ukene, har vært å se hvordan folk har pyntet til jul i byen vår. Det gjør meg glad å se hvilken innsats folk har gjort for fellesskapet ved å lyse opp mørketiden vår med pynt og lys. Om vi bare kunne fortsette inn i det nye året med å «pynte opp» tilværelsen for hverandre. Jeg er bekymret for at dugnadsånden i Norge er i ferd med å avta – at vi ikke helt har klart å formidle til nye generasjoner hvor betydningsfullt det er å bruke tid og krefter på innsats for andre. Har pandemien gjort oss mer sløve og selvsentrerte?
Mange kjenner på at hverdagen er travel. Ikke alle kan stå og steke vafler til sultne fotballsupportere eller bære stoler til konsert med korpset. De fleste av oss har likevel noe vi kan bidra med til fellesskapet. Dugnad kommer i mange varianter. En oppmuntrende kommentar kan bety så mye. Å bidra til å skape møteplasser hvor også mennesker med færre ressurser finner sin plass, betyr så mye. Måtte 2024 by på muligheter til å kjenne gleden over å gjøre noe for hverandre og for fellesskapet. Jeg tror det er et skritt i retning av en mer fredelig verden!
Eva Marie Jansvik, sogneprest