Det er august og de fleste turister og feriegjester har pakket sammen og dratt tilbake dit de kom ifra. Det surrer ikke bare fremmede dialekter og språk i byen vår; en kan høre «mandalsk au», og en kan igjen møte kjente i «Gågata.» (Og i dag traff jeg Audun – og det var en fin opplevelse.) Vi er tilbake til normalen. Det kjennes godt! Og snart steker «Saniteten» munker og politikerne kappes om velgerne.
Livet går sin vante gang og en kan roe seg ned med morgenkaffen og «Lindesnes» uten å ta hensyn til glade ferierende, som flittig bekreftet sommeridyllen med smilende «selfies». Kjøleskapet er igjen mitt. Og det er godt å vite at sengetøy og håndklær er vasket og ryddet på plass etter fornøyde etterkommere med kjærester, som klemmende takket farvel etter «deilige dager i herlige Mandal.» Og det er fint å vite at alle sammen er tilbake neste sommer.
En gjør seg dog noen refleksjoner, der en sitter på terrassen en fløyelsmyk augustkveld og ser et digert «appelsin-månefjes» sige sakte over Hobdeheia, og jeg får jenta fra et sted på «bibelbeltet», som var liten på 1950-tallet, i tankene. For da hun i sin aftenbønn ytret: «Takk Gud for at tante kom i går, og takk Gud for at tante skal reise i morgen!», var hun nok nærmere en sannhet enn hun selv ante.
Og på tampen: Takk og pris! Jeg bor i Mandal; verdens beste (ferie) by å bo i.
Gulla Lind