Presentasjonen av «Nytt Omsorgs og Helsesenter Lindesnes» i Buen tirsdag var profesjonell; dyktig fremført av Skanska. Og jeg vil tro fremtidige brukere skjønte hva «Helsehuset» skal inneholde.

Den som frykter at bygget skal kollapse og havne i elva, fikk beroligende ord av ingeniøren. Han viste en profil av elva – og av grunnen (fast fjell, leire, grus, et lag med «noe gult» jeg ikke skjønte hva var, så et lag med sand/jord). Bygget skulle fundamenteres med stålsøyler (?) – trygt festet på fast fjell, og et sinnrikt teknisk system kunne pumpe elvevann fra tomten tilbake til elva – og alt skulle være trygt for selve bygget – som hvilte på en slags (steke) form. «Og» som ingeniøren (fritt sitert) hevdet: «blir det 1000-års flom (eller var det 100) vil bygget stå – selv om hele byen blir oversvømt.»

Det var da jeg husket barndomslæren fra bibelhistorien om «å bygge på fast grunn og ikke på leirgrunn» – og historien om da det regnet «i førti dager og førti netter.» Og jeg så for meg helsehuset strande – som en «Noahs ark», mens hele Mandals befolkning kavet i havet. Og etter det Magne Kleiven visstnok mente, blir det anledning til kjæledyr i helsehuset.

Så vi gamle kan gå en trygg fremtid i møte – sammen med alle kattene og hundene, ble vi fortalt. Sansehage (den imponerte meg mest av alt) blir det også, så når vannet trekker seg tilbake kan vi gamle dyrke egne tomater og jordbær.

Jeg gikk i pausen, men fikk med meg munkene. De var ikke som de gode, gamle fra «saniteten». Det var alle enig i. Det beste er vel å holde seg til det «trygge, gamle» tenkte jeg, da jeg trykket «grønt smilemerke» og forlot Buen – og alle fremtidsillusjonene; og frykten for den økonomiske belastningen prosjektet påfører kommunens unge innbyggere.

Og ikke uten grunn kom jeg til å tenke på frasen om «å bruke penger som en full sjømann.» Unnskyld, dere som har gått i land – jeg brukte feil mann …

Gulla Lind