La meg fortelle deg om gledene ved "bare å passe barn". (Eller hvorfor det å være barnehagelærer er verdens beste jobb!)

Ok, jeg har (hvert fall foreløpig ) ingen egne barn, og dermed naturlig nok, heller ingen barnebarn. Jeg har antagelig derfor ikke helt de rette forutsetningene for å forstå nøyaktig hvor sterkt man ønsker det beste for både sine barn og sine barnebarn og hvor redd man er for at disse skal ta feil valg eller utdanne seg til noe de ikke trives med. Jeg skjønner at det sikkert er noe man bekymrer seg for som foreldre og besteforeldre, mine egne gjorde det på mine vegne da jeg var yngre..

Fordi jeg skjønner såpass, og fordi jeg tross alt kommer fra et rimelig pent møblert hjem, hvor jeg har fått med meg i hvert fall et lite snev av normal folkeskikk og sist, men ikke minst, fordi jeg hadde hodepine, feber og var i litt dårlig humør, blanda jeg meg ikke inn i samtalen du, søte, lille bestemor, hadde med det som antagelig var din venninne, på apoteket i dag (jeg hadde absolutt lyst, men jeg tok altså til fornuft). Ja, du som bekymret deg for barnebarnet ditt (som mine ganske lange ører til tross, jeg ikke er helt sikker på om var ei jente eller en gutt), som ville søke på førskolelærerutdanningen og ifølge deg ” bare bli en som passa barn” og ” som ikke engang ville tjene noe særlig med penger”.

Jeg håper du ikke har det så travelt akkurat nå og at du har tid til å høre på noe jeg gjerne vil fortelle deg:

La oss ta det siste først: DU HAR HELT RETT. Ja, hvis du tenker i penger og dens slags nymotens greier, da blir man blir ikke rik av å være førskolelærer (eller barnehagelærer som det nå heter, men som jeg, for å gjøre det så enkelt som mulig for deg, velger å fortsette å kalle førskolelærer her og nå). Eller forresten; hvis man gjør som meg, tar omtrent 4 års tilleggsutdannelse, så tjener man ikke så verst. (Selvfølgelig om man sammenligner det med dersom man ikke gjør det, og elegant driter i å sammenligne seg med andre yrkesgrupper med like mange års utdannelse). Men, matte og økonomi har aldri vært min sterkeste side, så nå gidder jeg ikke snakke mer om det. Jeg gir deg bare rett på den.

La oss nå gå videre til den andre bekymringen din, nemlig det og "bare passe barn". Og for all del, du har rett her også, vi passer barn, men jeg vil likevel fortelle deg litt om hva vi ellers steller med, vi førskolelærere ( Ja, ikke bare oss forresten. Assistentene og fagarbeiderne, som er våre kollegaer, steller med noe av det samme og har i tillegg ofte mer direkte kontakt med alle hovedpersonene, nemlig barna, enn det vi har. De sørger for at vi kan gjøre jobben vår enda bedre og er fantastiske støttespillere og hjelpere. Så, en liten takk til dem med det samme jeg er i gang!)

Men tilbake til poenget — se nå her hva jeg gjorde i tillegg til å passe barn den siste uken:

Jeg tok imot og ønska velkommen eller sa "ha det" til 18 barn og foreldre (og det var bare på min avdeling) hver eneste dag. Det var ikke alle disse 18 som syntes at det var, som meg, en ” God morgen”, så litt trøst måtte gis og et fang måtte lånes ut et par ganger. I tillegg til dette var jeg sekretær og kryssa alle sammen inn og ut av brannboka, og, jeg huska at, siden det er tirsdag, er det bestefar som kommer og henter i dag fordi mamma jobber seint. Ja, det var etter at jeg hadde sendt av sted smsen til den pappaen som ikke synes det var det minste gøy å gå ifra sin gråtende lille sønn som ikke helt lot seg overbevise der og da om at det ville bli en fin dag, men som heldigvis gjorde det 10 minutter etter da pappaen var på plass i bilen og på vei til jobb. ( Det tok meg bare 2 minutter og så slapp pappen å ha vondt i magen hele dagen fordi det var så leit da han gikk).

Videre har jeg vært både kokk og servitør flere ganger om dagen og jeg har klart å overbevise 3- åringen om at man faktisk får løvetenner av å spise skorper (at den egentlige grunnen er at det er bra for artikulasjonen og dermed språket hans, behøvde han ikke vite, løvetennene holder i massevis) og at salat med skinke er godt hvis man bare smaker på det.

Jeg har vært på møte med en hel haug med folk jeg ikke kjenner, fordi jeg så det barnet eller den familien som hadde det litt vanskelig og som akkurat nå trengte hjelp til å komme seg over kneika. Jeg har argumentet både ut ifra et faglig perspektiv og ut ifra et medmenneskelig perspektiv hvorfor den hjelpen bør skaffes og hva den bør bestå av. Jeg har følt meg usikker, men jeg har likevel stått på, fordi magefølelsen min sier at det jeg gjør en forskjell for den som trenger det.

Jeg har vært en trollmann som har trylla fram tørre klær, varme strømper og votter til den kalde, lille stakkaren som ikke helt har utstyret i hylla si på plass for å få et hyggelig møte med den sure, våte sørlandsvinteren. Ja, jeg sier trylla frem, for vi har ikke så mye ekstra tøy liggende i barnehager og i hvert fall ikke mye som er særlig kult i øynene til en 5 år gammel gutt. Rosa strømpebukser, er for eksempel ikke det. Men, hvis man bare har en artig historie å fortelle mens man gir en hjelpende hånd med den strømpisen, da er det utrolig hva man også kan trylle på.

Jeg har også løpt ut i regnet på innesko etter en ivrig 4-åring som trodde at siden sola SÅVIDT var fremme, så er det sommer ute og da er man slett ikke nødt til å ha lue på. ( Jeg hadde glemt å fylle opp mitt eget lager med ekstra tøy, så jeg hadde våte strømper i et par timer etterpå, men hva gjør det så lenge 4- åringen var varm på ørene). Og jeg har tålmodig hjulpet den samme guttungen med de vanskelige fingervantene 7 ganger i løpet av de 1,5 timene vi var ute..

Jeg har lært barn om sosial kompetanse, hvordan man oppfører seg mot hverandre og hvordan man snakker til hverandre, og jeg har fått jentegjengen som består av fine frøkner som snart skal bli 6 år til å være enig i at det ikke er så hyggelig å si at "nei, du får ikke komme i min bursdag" eller "nei, det er bare plass til tre i denne leken".

Da den lille jenta var syk, hadde feber og dagen i barnehagen ikke var så god, var det jeg som ringte mammaen og som satt der sammen med henne, småsnakket med henne og strøk henne over håret mens vi ventet på at hun skulle bli henta. Jeg leste bok for henne og henta en pøs da hun måtte kaste opp.

Det var også jeg som vaska og skifta tøy på ham som hadde glemt å gå på do og som hadde gjort både bimmelim og bommelom i dressen sin mens han var ute. Det er fort gjort å glemme det, når snøen ligger der og akebrettet står klart. Jeg skjønner jo det!

Videre er det jeg som har laget planer på hva vi skal gjøre, jeg har evaluert det vi har gjort og jeg har lest, funnet fagartikler og gode ideer på internett og i bøker. Jeg har fylt ut skjemaer, jeg har observert og jeg har diskutert. Jeg har løpt etter en forelder som glemte telefonen sin i garderoben og jeg har gitt en annen en klapp på skulderen fordi jeg visste at vedkommende hadde tøffe dager.

Jeg har planlagt blåtur for en gjeng med flotte kollegaer og jeg har vært på kurs for å bli oppdatert og for å få påfyll av teori.

Så kjære lille bestemor: Dette har ikke vært en spesielt hektisk uke for meg, jeg har også hatt masse tid å gjøre det du bekymrer deg for at barnebarnet ditt skal gjøre i fremtiden sin. Jeg har absolutt ” bare passa barn”, men vet du hva - jeg har nikost meg og det vil forhåpentligvis barnebarnet ditt også gjøre!

Pedagogisk leder i Frøysland barnehage,

Kristin Solberg