Det er rystende å lese rapporten fra Naturvernforbundet om tilstanden i dagens Strømsvika. For inntil få år siden var dette hjemmet til en rekke fisk og skalldyr, og jeg var en av de heldige som hadde gleden av å fiske der. Med oppvekst i Kleven og etter hvert egen båt, var Strømsvika en god fiskeplass der alt fra makrell, hummer, leppefisk, ål, torsk og ørret fantes. Det var her den første makrellen skulle fanges når april nærmet seg slutten, og det var også her leppefiskene kunne fanges til langt uti desember (den gang det var lov). Nå kan vi lese at hele bukta er forvandlet til et øde stykke hav, fylt av støv og sedimenter, og det til tross for at kommunen sier reglene blir fulgt.
Det samme kan vi kanskje om noen år, med skrekk og gru, også lese om Sodevika. Bare at det nå gjelder et fire ganger så stort uttak av stein til sammenligning. Fire ganger så stort! Det er nesten ikke til å forstå. Sodevika kan jeg gi nøyaktig samme beskrivelsen av, når det gjelder det yrende fiske og marine liv, men da blir det vel enda mer rimelig å stille spørsmål ved hvordan hele Klevefjorden (les laksefjorden) vil bli seende ut.
Resten av konsekvensene det vil få for Mandal som by, ikke minst for innbyggerne som bor her, har det visst blitt skrevet nok om. Kanskje ikke enda for deg og meg, som har nilest hvert argument, men for de politikerne som ikke ser ut til å bry seg uansett.
Heldigvis er ikke det grunn nok til å gi opp; det nærmer seg valg! Et valg jeg nå har flyttet adressen fra studiebyen min hjem for, for til høsten å kunne stemme mot denne galskapen. Så viktig kjennes denne saken at den blir avgjørende på stemmeseddelen min, dagen den skal leveres.
Imens tviholder jeg på håpet om ei fremtid der skjærgårdsidyllen fremdeles står sterkest i Mandal, der også våre barn kan tøffe fornøyde inn til brygga med fersk fangst fra Klevefjorden. Det håpet er ikke ute, før det i så fall er sprengt i filler.
Signert en trist, men fortsatt håpefull mandalitt.
Henrik Lunde