Lørdag var jeg på Michael Andreassens show på Buen. Han er en kjent radiopersonlighet gjennom mange år i P4, og for de som liker slikt har han også deltatt i Skal vi danse på TV2. Showet hans har den ironiske tittelen «Jeg stoler ikke på folk som ikke drekker»

For meg ble han først et forbilde da han ga ut bok om sitt liv som alkoholiker som ble gitt ut i 2018. I boka deler han ærlig og utilslørt om hvordan livet hans gradvis gikk fra full fest og moro, til et liv i ensomhet, alkoholisme og selvmordsforsøk.

For meg og mange andre har dette blitt en beretning til gjenkjennelse, trøst og håp.

Jeg sliter selv med problemer knyttet til alkohol og var tidlig ute med å bestille billett da jeg hørte han skulle komme til Mandal. Jeg gledet meg til en forestilling som i omtalen skulle inneholde både alvor og humor i forhold til hans liv som alkoholiker. Mennesker som Michael får meg til å føle meg mindre ensom og «spesiell», og jeg så for meg en kveld fylt med inspirasjon, motivasjon og håp. Jeg liker også hans evne til galgenhumor. Alkoholisme og annen rusavhengighet er en så alvorlig sykdom at det er godt å kunne le av galskapen innimellom.

Da jeg kom inn i foajeen på byens kulturhus var jeg full av forventning, men også et snev av uro. Nervene hos en alkoholiker, selv etter å ha vært tørrlagt en stund, oppleves av mange å være frynsete. I kveld skulle jeg imidlertid på et show om alkoholisme, noe jeg fra da jeg kjøpte billetten trodde kunne ville bli en viktig del av min tilfriskning.

Nå tror kanskje leserne at dette er en kritikk av Michael Andreassens show.

Det er det ikke. Showet isolert sett var fantastisk. Jeg lo og jeg gråt. Jeg nikket gjenkjennende. Likevel dro jeg derfra opprørt og med en større følelse av ensomhet enn da jeg kom.

Hvorfor?

Det første jeg møtte da jeg skulle innløse billetten var en vogn fra Kastellet med øl og vin. Køen var lang. Jeg tenkte først at køen var til billettene, men nei, det var alkohollystne mennesker som skulle til vogna. Greit, selv om jeg strever med alkoholen aksepterer jeg selvsagt at andre vil nyte et glass en lørdagskveld. Men til et arrangement som dette? Hvorfor? Og hvorfor står det alkoholservering i et kommunalt bygg ved inngangen til et arrangement som handler om lidelse og håpløshet knyttet til alkoholisme?

Jeg fant plassen min i storsalen. Salen var langt ifra halvfull, men etter hvert ramlet det halvfulle mennesker inn med både hele flasker og glass. Etter hvert begynte eimen av alkohol å bre seg. Som alkoholiker innrømmer jeg at lukta trigger meg. I kveld trigget den heldigvis «bare» kvalme for min del, men nervøs uro økte jo mer alkoholdunsten bredte seg i salen.

Da Michael kom på scenen og introduserte seg som alkoholiker, var det en på første rad som ropte «skål!»

Jeg krympet meg og håpet han skulle komme med en syrlig kommentar til de som satt like foran ham og drakk begjærlig. Han gjorde ikke det, ydmyk og profesjonell som han er! Han fortsatte showet sitt, og mens vinen fløt i salen fortalte han en sår historie om hvor galt det kan gå med oss som har en sårbarhet for alkohol eller andre rusmidler.

Jeg greide heldigvis å nyte kvelden selv om jeg hadde en flau smak i munnen. Her kommer en respektert mann og alkoholiker og vil underholde oss mandalitter. Han blir møtt med «skål!», fyll og alkoholdunst idet han beretter om den kampen han lever med.

Det har vært diskusjon om alkoholservering i Buen. Servering er vedtatt, og det respekterer jeg. Likevel kjenner jeg at jeg ikke kan forstå og akseptere det jeg var vitne til lørdag kveld. Jeg er flau på mandalittenes vegne overfor Michael Andreassen som leverte en fantastisk forestilling om hans liv som alkoholiker. Håpet mitt er at kanskje en av dem som satt der og skålte fikk en oppvåkning. Ses vi på et AA-møte?

Anonym mandalitt

Lindesnes avis kjenner identiteten til personen bak leserinnlegget. Red.anm.