Jeg ønsker å dø med skoa på!

Kjære Herr Ordfører.

Kjære Herr Rådmann.

Jeg ønsker å dø med skoa på!

Vel, ikke riktig enda. Jeg er «bare» 58 år gammel. Men min mor er blitt gammel, og er ikke lenger i stand til å ivareta seg selv. Kommunen har gitt vedtak på at kommunen skal stå for den pleie og omsorg hun trenger. Får hun det? Pleie: ja, hun får dekket sine basale behov. Omsorg: nei, hun får ikke dekket sitt behov.

Kjære herr ordfører. Kjære herr rådmann: Dette er ikke godt nok!

Min mor har flere fysiske funksjonssvikter, og mentalt har hun lite erindring tilbake. Hun er fullstendig pleietrengende og svært utrygg. Etter et langt korttidsopphold i et av kommunens omsorgssenter fikk hun tildelt omsorgsbolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. Jeg har hatt møter med forvaltningen, påpekt mors behov, klaget i skriftlig form og til slutt ble vår klage oversendt til Statsforvalteren. Der svarte de at kommunen har gjort en alt for svak utredning av saken og ba kommunen om å gjøre en ny utrednings- og vedtaksjobb. Kommunen svarte med nytt vedtak – pleie og omsorg i sykehjem. Får hun det? Nei. Hun er et navn på venteliste som kommunen påpeker ikke er en venteliste, men en oversikt for kommunen. Ja det forstår seg, for venteliste er sannsynligvis ikke lovlig å operere med. Hvor lenge skal min mor vente på å få effektuert vedtaket kommunen fattet i starten av januar?

Kjære herr ordfører. Kjære herr rådmann: Dette er simpelthen ikke god nok ivaretaking av kommunens pleie- og omsorgstrengende innbygger! Når vi ringer forvaltning og koordineringsavdelingen ved avdelingsleder får vi ingen svar. Vi ringer opp igjen og igjen, fortsatt ingen svar. Vi blir ikke ringt tilbake. Ingen svar på vår SMS der vi ber om å bli kontaktet. Til slutt får vi kontakt, og beskjed om at vi blir kontaktet igjen om et par uker. Skjer det? Nei. Svarer de på våre telefonoppringninger og SMS. Nei. Dette er visst et mønster, og en tydelig håndtering for å slippe å snakke med innbyggerne.

Alle ansatte i kommunen forvalter og er representanter for kommunens holdninger og verdier gjennom sine handlinger som ansatte. Er det kommunens verdier som vises ved å ignorere innbyggere som prøver å oppnå kontakt? Kjære herr ordfører. Kjære herr rådmann: Dette er ikke godt nok!

I mellomtiden opplever jeg at mor er utrygg, blir svakere, sier ofte at hun fryser. Men det er jo ikke rart. Hun sitter i en stol hele dagen, uten varm jakke og ofte uten pledd. Det må vi selv minne om at er et behov. Ikke alle ansatte er like oppdatert på mors situasjon og hennes behov. Her er systemer som ikke fungerer etter sikkert en forbilledlig intensjon. Enkeltansatte kan ikke fungere som et system alene. De kan heller ikke svare på våre spørsmål.

Kjære herr ordfører. Kjære herr rådmann: Planer, system og rutiner på et papir blir ikke bra før alle brikkene får mulighet til å leve opp til forventningene som stilles.

Hva skal til for at mor får den oppfølgingen hun har krav på? At kommunen lever opp til enkeltvedtak den har fattet? At tjenestenivåene henger sammen slik at kommunens borgere får omsorg og tilsyn som er verdig deres tilstand? At alle involverte ansatte vet hva som gjelder for den enkelte bruker?

Og hva skal til for at avdelingsleder for koordinering og forvaltning, samt kommunalsjef for Velferd holder det de lover når de sier vi skal få et møte, eller at de skal komme tilbake til oss med oppdaterte svar på våre spørsmål?

Kjære herr ordfører. Kjære herr rådmann: Dette er ikke godt nok! Min mor fortjener en trygg hverdag den tiden hun har igjen.

Vi får som pårørende vite at hun får oppfølging som om hun er på sykehjem. Men det stemmer da ikke. Tettheten av godt kvalifisert personell er svakere. Hun betaler fortsatt husleie, har enkeltvedtak for hver hjelpefunksjon hun har behov for og betaler for det. Hun betaler fullt for mat hun bare spiser litt av. Er du hjemmeboende kan du bestille halv porsjon. Lege- og tannlegetilsyn får hun ikke som på sykehjem, det må vi ordne selv. Vi vasker tøy og leilighet for privat regning. Selvsagt koster det en stor sum på sykehjemmet også, men poenget her er at vedtak og virkelighet ikke henger sammen.

Hvis det er denne behandlingen jeg kan vente meg som gammel, pleie- og omsorgstrengende dame kan jeg kjenne frustrasjonen allerede, og ønsket blir sterkt om å få dø i farta, med skoa på.

Hege Ask