Der e kommet beskjed fra noen av de siddanse politikeran i byen om at nå må mi være framoverlent, og gå i takt alle mann. Nå skal det skje greier her i byen som en visst ikkje kan skjønne seg på med mindre man har løbefart gjennom heile planprosessen og krystallklart bilde i kikkerten av ting som enda ikkje har kommet over horisonten. De må gjerne være så langt framoverlente at de får grus i nesa for min del, men e bli ikkje med. E e nemlig en litt bagoverlent type, og det skjems e faktisk ikkje over det ett grann. En kan jo tilogme si at det nesten e ein av kjerneverdiane mine. Det e ikkje det at e e treig i haue eller ikkje kan skjønne me på ting her i byen, for e kan da au saktens stå å kutte å vri på fine ord te de bli så passans og reine i lyden at de kan bli sagt over hvilken som helst talestol. Men e e mandalitt, og har lært me at det sjeldent kommer noe godt av å hause seg så forferdeli opp for ting. Best trives e igrunn med å sidde ganske så stille i båden, men når styrmannen begynne å hogge opp spantane te fyringsved så kan mi ikkje lengre holde munn.
Når lobbyistan kom som en storm med flotte plankart og store visjoner, så stod e støtt imot vinden og mumla mitt stille «jaha..», og så tusla e hjemover å tenkte ikkje stort mere på det. Det va jo det e regnte med at mi alle gjorde. Mi har jo hatt mere enn nok predikante og vekkelsesmøde her omkring te å ha fått en rytme på sånt. Så fort de reise ut av byen igjen, så legge roen seg og alt bli stort sett som det samme gamle. Akkurat sånn som mi trives med det. Så gikk det ei stund, og med vanntro bli en ståans å se heile gå seg i lås. Noen av de folkevalgte, som mi har satt inn for å uttale det stille «jaha» på våres vegne og te å stå ud stormen sånn på ett litt høyere plan, de har blåst heilt av lasset å står der med ny-strøgne slips å lure av seg framsikt og vye som om de var de reine profetan sjøl. De har blitt heilt storm-skakke, og er blitt så framoverlente at de omtrent står som en gjeng struds med haue i sanden, uten mulighet te å se hverken fremover, bagover eller te sia. Og oss andre, som heller går i ullgensener enn snipp, mi kom liksom ikkje te ordet på noen som helst måte. Ikkje har mi rett te det heller si de. Mi måtte visst ha satt oss sjøl inn i bystyre for en halv mannsalder siden om det skulle ha vært håp om å ytre seg mot dette blir det sagt. «Jaha..» si e. At de som rammes verst av dette her fremdeles gikk i barnesko på den tiden gjorde vel det litt vanskelig.
Å så ska e ikkje ha det på me at e ikkje kan fatte me på de store tingan. E unne oss som kommune både fremgang og arbeid, men det kan da ikkje være sånn om livet at den eineste løsninga e å sprenge istund både terne-reir og husan te folk for det. Det e rett og slett bare ikkje sånn mi gjør det her i byen!
En kan tilogmed si at det stride imod selve det å være mandalitt, litt trygt bagoverlent og i enighet om at mi bor på ett av de fineste stedan i verden, og at akkurat sånn ska mi fortsette å ha det. Så får mi heller pendle litt om vi ska være med på de heilt største industri eventyran.
Så da ber e dere folkevalgte, gjør jobben som oss andre har satt dere inn for å gjøre. Stå gjennom stormen, svar ett høflig «jaha, men nei takk» og så får mi heile denne her greia ut av verden lenge før ferien begynne ei gang. For dere ska høre det, at utpå fjorden e sjøen nå blitt slått heilt flad og ligge å bades i gyllen solnedgang og måge-skrik. Send lobbyistane ud av byen, hiv av dere slipset og så går vi heller ud å ser om makrellen har begynt å bide..
Stian Bue Pettersen
– En kar fra øya