Debattinnlegg

Elise Sem ble født i 1870, året etter Gustav Vigeland. De to hadde oppveksten sin sammen i Mandal, barndomshjemmene deres lå bare noen hundre meter fra hverandre og de gikk på samme middelskole, han i klassen over henne. Som voksne skulle begge leve liv som satt dype spor, og som var av betydning for alle som kom etter.

Likevel er det sånn at mens Vigeland er godt forankret i historien vår så er Sem så godt som skrevet ut av den. Elise Sem knuste ikke glasstak, hun pulveriserte vanntette skott – på slutten av 1800-tallet eksisterte det ingen illusjoner om likestilling. Elise Sem gjorde det umulige. Hun endret norsk lov sånn at hun kunne følge i sin fars, og bestefars, fotspor og bli advokat.

Elise Sem var ni år da «Et dukkehjem» hadde urpremiere. I Ibsens samtidsdrama forfalsker Nora sin fars underskrift for å ta opp et lån, pengen bruker hun til å redde livet til sin dødssyke mann. Grunnen til at Nora måtte «signere falskt» var at gifte kvinner på slutten av 1800-tallet fortsatt var ansett som sin manns eiendom – eller som det stod i loven: ektemannen var hustruens verge.

Det var denne virkeligheten Elise Sem vokste opp i.

Da Gustav Vigeland, med den største selvfølgelighet, kunne dra til Kristiania for å studere i 1886, var det annerledes for Elise Sem. Selv om universitetet i Oslo, noen år tidligere hadde tatt imot sin første kvinnelige student, fantes det ingen jobber til kvinner med utdannelse. Gifte kvinner fikk ikke arbeide – det stred mot hennes forpliktelser som mor og hustru – og ugifte kvinner fikk kun drive med håndverk og handel.

Så da Elise Sem i 1901 bestod juridisk embetseksamen, som en av de beste på sitt kull, hadde hun i praksis fått en utdannelse hun ikke kunne bruke. Mens hennes mannlige medstudenter uhindret kunne ta fatt på sin advokatgjerning, måtte Elise Sem finne en annen vei til målet: Hun valgte å endre Norges lover. 21. desember 1901 mottok Justisdepartementet et brev signert fem kvinnelige jurister der de, ærbødigst, ba om at det måtte åpnes for at kvinner kunne praktisere som advokater.

Det tok tre år, men den 22. mars 1904 trådde loven som ga kvinner adgang til å praktisere som sakførere og høyesterettsadvokater i kraft. Loven fikk navnet «Lex Elisiana», oppkalt etter Elise Sem som samme dag åpnet advokatkontoret sitt i Karl Johansgate 10. Det gjorde henne til Europas første kvinne med egen advokatpraksis. Året etter ble hun Norges første kvinnelige aktor, og den 27. juli 1912 fikk Elise Sem autorisasjon som Norges første kvinnelige høyesterettsadvokat – det skulle gå 17 år før Norge fikk sin andre.

«Lex Elisiana» var starten på en helt ny epoke i norsk rettshistorie. Når representanter for hele befolkningen får i oppgave «å fremme rett og hindre urett» skjer det nødvendigvis noe med hvordan lovverket praktiseres. Elise Sem stilte seg på kvinnenes side. Den første straffesaken hun førte var mot en politibetjent som hadde forgrepet seg på en prostituert kvinne. Sem vant saken og hun markerte seg raskt som ekspert på saker om familieforhold, ekteskap, barn og barns rettigheter.

Elise Sem var også rådgiver for Norske Kvinners Nasjonalråd som kjempet for kvinners stemmerett, og hun var med på å utarbeide ektefelleloven av 1927 som sikret gifte kvinner større økonomisk likestilling.

Men tilbake til Gustav Vigeland. Gata der barndomshjemmet hans lå heter i dag Gustav Vigelands vei, barndomshjemmet hans er blitt museum, og i hagen utenfor huset hans står det en byste av ham på sokkel. I 2019 ble Vigelands 150-årsdag ettertrykkelig feiret, som seg hør og bør. Året etter glemte vi helt å feire Elise Sems 150-årsdag, barndomshjemmet hennes er revet og gata der hun vokste opp har fått navn etter den store elva som renner ikke så langt unna.

Elise Sem har blitt hedret med blått skilt i Oslo. Foto: Arkivfoto: Jørn Wichne Pedersen

I oktober i år fikk Elise Sem et blått skilt i Karl Johans gate 10, der hun åpnet sin første advokatpraksis. Det Elise Sem utrettet burde tale for seg selv. Innflytelsen hennes er åpenbar og den kom ikke uten kostnader. Alle kvinner som søkte karriere på slutten av 1800-tallet stod ovenfor et nesten umenneskelig valg. Fordi gifte kvinner ikke kunne arbeide måtte de velge mellom karriere og familie. Elise Sem fikk aldri barn, det gjorde heller ikke Ellen Gleditsch, Kristine Bonnevie eller Clara Holst. Det gjorde heller ikke Karen Platou (morsdagens mor), Ambrosia Tønnesen eller Therese Bertheau – lista er uendelig.

Fortellingen om Nora i Et dukkehjem er basert på livet til en av Ibsens nære venner. Den ufrie Nora, som tilhørte sin mann og ikke selv kunne velge, delte skjebnen med alle norske kvinner i 1870-årene. Livene til norske kvinner ser helt annerledes ut i dag, men kanskje er vi ikke kommet så langt som vi liker å tro. For selv om Elise Sem, og mange med henne, sørget for at de vanntette skottene ble smadret, står glasstaket igjen som en påminner om at vi fortsatt stiller høyere krav til kvinner enn til menn når historien skal skrives.

Natasha Alijeva og Maren Garmann Launes i Gleditsch-prosjektet