Et område mellom Gismerøya, Strømsviga og Sodevika ble vedtatt områderegulert av Mandal kommune i 2012 - for å tilrettelegge for sjøretta industri og service.
Området foreslås nå nedsprengt. Formålet for foreliggende detaljreguleringsplan er å tilrettelegge for et sjøretta industriområde med tilhørende havneanlegg, service- og støttefunksjoner.
Har det skjedd noe siden 2012, som tilsier en revurdering av tidligere plan?
Den globale naturavtalen fra Montreal tydeliggjorde at tap av natur er grunnleggende alvorlig. Avtalens overordna mål er å stoppe tap av naturlandskap og arter. Samtidig skal vi restaurere en god del ødelagt natur før 2030. Avtalen har også et system for oppfølging. Vi må med jevne mellomrom melde fra hvordan det går. Påvirker Montrealavtalen våre valg? Har valgene noen betydning for de impliserte sin troverdighet som framtidsretta aktører i et helhetlig perspektiv, og som leverandører i et marked der mulige kjøpere etterspør produktlinjas bærekraft?
FNs bærekraftmål er blitt en aktiv standard. Det som skjer, og de som deltar, blir i tydeligere og økende grad vurdert etter dette globale kvalitetsfilteret. Hvordan står nedsprengingen i Sodevika seg i forhold til målene vi har forpliktet oss til å etterstrebe? For eksempel målet om å fremme bærekraftig økonomisk vekst (mål 8), målet om å bevare de marine ressursene (14), og ikke minst, målet om å beskytte økosystemer, reversere landforringelse og stanse tap av artsmangfold (15).
Åpenhet og ærlighet er en trend i bærekraft- og fornyingssamfunnet. Sodevikaplanen framstår for meg primært som en plan for nedsprenging av cirka 300 dekar kystnatur. Dette kommer i tillegg til cirka 1600 dekar eksisterende og planlagte arealer for industri og forretning med videre på Gismerøya, og i området Strømsvika-Jåbekk. Til sammen inkludert Sodevika, får vi da nær to kvadratkilometer grått menneskeskapt areal. Dette er mer enn 1,5 ganger Furulunden som er ca. 1,25 kvadratkilometer (hvorav 1,1 kvadratkilometer er sikra som friluftsområde) og nær fem ganger øya Ryvingen. I tillegg kommer at grønne kanter rundt industri- og forretningsarealer mister mye av sin funksjon for biologisk mangfold.
Etterbruk i form av sjøretta industri, havne- og støttefunksjoner synes mer uviss enn tidligere. Basert på stadig ny kunnskap, erfaringer og beslutninger på aktør- og samfunnsnivå, framstår eksempelet havvind, som høyst usikkert i forhold til bedriftsøkonomisk og samfunnsmessig bærekraft. Signaler om høye statlige subsidier kan ses på som bekreftelse på økonomisk usikkerhet.
Vi skal trappe ned bruk av fossil energi for å dempe negative effekter av klimaendringer - fordi rammene for det gode livet slik de har vært, er truet. Dette må skje i samspill med arbeidet for å stoppe naturtapet - fordi tap av arter truer livet på jorda slik vi kjenner det. Det er en tid for søkelys på magemål, kvalitet og fornyelse.
Til dere som stemte ja sist: Er det skam å ikke snu…
Bjørn Vikøyr,
ressursøkonom - MDG-lista