Dette er en debatt vi ikke blir ferdig med. Med den innvandring vi har hatt og den globalisering vi står overfor, er vi blir vi nødt til å drøfte og forholde oss til hvordan vi sikrer et fellesskap som kan romme mangfold og ulikheter på en, positiv og god måte. Norge må ikke ende med å bli et geografisk område høyt mot nord hvor forskjellige grupper lever i parallelle samfunn med vidt forskjellige normer om hva som er riktig og galt. Vi må forstå hverandre, ikke bare språklig, men også når det gjelder hverandres handlinger og levemåte.

Men noe må samle oss og ligge i bunn. Flagget? Men hvor norsk er identitets-tegnet flagget? Ikke så mye. Og mange barn har andre flagg enn det norske i 17-maitoget. Og korset i det norske flagget er importert fra Rom. Og hva Vår Herre angår, så er Han vel heller ikke norsk! Hva så med den hellige bok, Bibelen? Bøkenes bok har hatt meget stor betydning for norsk moral, etikk og lovgivning. Men ingen norske teologer har satt en eneste bokstav eller et komma i denne boken, som vi har overtatt fra området omkring Middelhavets østlige bredde, nemlig bibelhistoriens Jødeland. Dessuten er det stadig flere som har Koranen som den hellige bok som skal veilede dem gjennom livet.

Knut Sand Bakken har skrevet dette leserinnlegget. Foto: Privat

Og listen kunne vært gjort atskillelig lenger.

Men likevel må det være et eller annet som binder oss sammen. Å være norsk er å være en del av et fellesskap, et fellesskap som hviler på noen helt grunnleggende verdier. Norge er et demokrati. Et rettssamfunn. Et velferdssamfunn. Det betyr at samfunnet bygger på en grunnleggende respekt for det enkelte menneske og dets frihet. Med frihet mener vi blant annet personlig frihet, ytringsfrihet, friheten til å tenke og tro – altså frihet til å være forskjellig. Skal vi lykkes i dette, trenger vi en konstruktiv integreringsdebatt med en åpen kommunikasjon hvor alle stemmer blir hørt og hvor det er et ønske fra alle parter om å finne fram til en gjensidig forståelse.

Nå er tiden inne for å møtes som likeverdige borgere, men hvis man skal være en del av det norske fellesskapet, er der noen helt klare demokratiske spilleregler som er hevet over enhver debatt.

Og det er viktig- vi har alle selv et ansvar for å bli en del av fellesskapet, samen fra Nesseby i Finnmark og den pakistanske ungdommen fra Stovner i Oslo. De grunnverdier vi har og verner om er ikke ekskluderende. De er inkluderende. Det er vårt frihetsbegrep som skaper rom for mangfoldet. Vi er norske selv om vi er forskjellige! Og ikke alle kan snakke og skrive norsk.

Men velger man å leve annerledes så utelukker man seg selv fra fellesskapet og derved fra å bli skikkelig integrert i det norske samfunn. Og hvis integrasjonen skal lykkes, er det ikke kun en sak for politikere og offentlige myndigheter. Skolen, lag og foreninger og arbeidsplassen er glimrende steder for nye borgere å bli introdusert i de norske verdier og normer.

Mitt budskap: Integrasjon er en oppgave, som kun har én løsning. Den må lykkes. Våre nye landsmenn må oppnå den samme deltakelse i samfunnet som 10.-generasjons etniske nordmenn.

For det er noe som må kunne samle de langt fleste av oss selv om vi innbyrdes er svært forskjellige. Det er de gamle eller dyder som kjærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet.

Våre forfedre som vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn hvor de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes.

Det Norge jeg identifiserer meg med, er åpent og kosmopolitisk, som ikke er redd for den store verden utenfor kongeriket. Jeg er ikke redd for det nye og ukjente. Vår multikulturelle «norske» identitet er svært velegnet i vår globaliserte tidsalder. Som verdensborgere fra Norge har vi en ekstra gevinst som gjør oss i stand til å åpne opp og tenke nytt, utradisjonelt og annerledes om det å være norsk.

Knut Sand Bakken,

pensjonist