November 2021

Når mamma gradvis forsvinner og rollene byttes om.

Mamma er ikke lengre mamma, og jeg er nå hennes mamma. Jeg er mamma for mine to barn på ni år og seks måneder, samboer, venninne, datter til pappa og mamma, og fulltidsarbeidende. Og jeg må passe på deg, kjære mamma. Jeg må også passe på pappa, så han ikke sliter seg ut som din ektefelle og nærmeste pårørende. Det er min plikt å passe på mine foreldre. For samtidig som mamma gradvis forsvinner, må jeg passe på pappa og være litt mamma for han også. Passe på at han ikke sliter seg helt ut. Jeg må sørge for at han får pauser fra henne.

Rollene er byttet om. Pappa gjør nå det meste hjemme, både innvendig og utvendig. Mamma, du forsøker å gjøre ting, men du glemmer så fort hva du holder på med. Det resulterer i at pappa nå gjør ting han aldri har gjort i løpet av mine 40 år. For eksempel som å vaske klær og lage middag hver dag. Han dekker over for deg, kjære mamma. «Det er ikke så ille», sier han. Men jeg ser at pappa strever. Jeg ser også at pappa har en dyp kjærlighet til deg.

Jeg har vært tydelig med pappa om mamma. Pappa har vært sinna på meg. Ordentlig sinna. Sinna fordi jeg har vært tydelig på at noe er galt med mamma.

Mamma har endret seg. Det er min sorg. Mammaen min som tidligere hadde så mye empati og omsorg, er nå totalt bekymringsløs. Plutselig sto mamma å lo da jeg fortalte at jeg dårlig under graviditeten og som ikke brydde seg om at jeg ble akutt innlagt på sykehuset. Jeg kan ikke klandre henne. Det er ikke mamma, det er sykdommen som snakker. Men det gjør fortsatt vondt.

Tid og sted er vanskelig, du glemmer. Gode snille pappa gjør så godt han kan for å holde hjulene i gang hjemme. Mamma som tidligere var ekstremt pertentlig og ryddig er nå blitt til mamma som ikke synes ting er så nøye og helt uten bekymring. Pappa kaller henne for «gjemmern». Jeg har ikke tall på hvor mange ganger de har full leteaksjon etter fjernkontrollen til tv-en. Det er til tider et daglig rituale.

Nå har Pappa gått over til neste fase. Han har innsett at hans ektefelle er syk og har kognitiv svikt. En slags vond anerkjennelse av realiteten. At det går fort, litt for fort.

Endringen mamma gjennomgår er vondt for alle. Men mest for min datter på ni år, som har hatt et nært forhold til bestemor. Niåringen som er redd for at bestemor ikke vet at hun er glad i henne og som er redd for at bestemor skal glemme henne. Hun synes det er vanskelig å være sammen med bestemor. «Bestemor gjør så mye rart og forstår meg ikke lenger. Hva om hun glemmer meg», sier hun mens tårene renner. Tårene som forteller en historie. Historien om savnet, sorgen og sårheten over hva hun mister i bestemor. En fremtid hvor ikke bestemor vil være så delaktig, en fremtid hvor vi alle vet at bestemor, mamma og ektefelle gjennom mange år vil forsvinne fra oss. Ikke bare en gang, men to ganger.

Mamma, denne sykdommen er grufull. Heldigvis så skjønner du ikke hva som skjer med deg. Det et vår trøst oppi alt. Du er happy go lucky, uten bekymring og med en sterkt fallende empati. Noe som står i sterk kontrast til sånn du har vært. Du smiler og har ingen bekymringer. På mange måter er du blitt et lite barn igjen.

Midt oppi all sorgen, finner vi rom og latter for alt som skjer. Vi må smile og le av alt mamma gjør. Som at hun kommer hjem til oss hver dag, for å drikke kaffe og spise is og se en episode av neste sommer eller side om side. For da ler mamma, høyt og lenge og finner en ro. Da nyter vi de små verdifulle øyeblikkene. For vi må omfavne dem, ta de med oss og være til stede i øyeblikket. For det ville mammaen min likt, den mammaen jeg hadde før sykdommen kom snikende.

Februar 2024

Når jeg leser igjennom innlegget fra 2021, så ser jeg sorgen i det jeg skriver. En sterk lammende sorg. Sorgen over å miste mamma. Sorgen jeg ikke skjønte at var så sterk. Ikke før en klok psykolog sa til meg – du har en enorm sorg over din mor. Da slo det meg, jeg har stått i flere år med ventesorg med alle de vonde følelsene sorgens ansikt viser. Men ingen, absolutt ingen jeg har vært i kontakt med (lege, demenskoordinator, demensteam for å nevne noen) har snakket om eller løftet opp temaet sorg. Ventesorg eller sorgens mange ansikt.

Mamma bor nå på sykehjem. Hun storkoser seg. Hun kjenner oss ennå igjen. Men for hvor lenge?

Denne sykdommen har gått fort, eller lenge. Jeg skjønte altfor tidlig at noe ikke stemte med mamma. Siden da sto jeg alene helt til jeg fikk mamma inn på sykehjemmet. Alle mine tøffe valg jeg har tatt for mamma, har vært med tanke i hva friske mamma ville ønsket. Friske mamma ville ha dødd hvis hun hadde sett seg selv vandre langs veien, eller ikke vite hvor hun var. Det er en mager trøst. Mens det gjør fortsatt vondt.

For mamma, du er min fine mamma, selv om ting ikke ble som vi ønsket oss, og rollene er byttet om, så er du fortsatt min fine mamma.

Hanne M. Nøding